1 Ord ved Ivar Aasens grav 5. august 2013 Kjære fremmøtte! Mitt

Report
Ord ved Ivar Aasens grav 5. august 2013
Kjære fremmøtte!
Mitt navn er Arnfinn Muruvik Vonen, og jeg er direktør i Språkrådet.
Den 5. august 1813 ble Iver Andreas Aasen, senere kjent som Ivar Aasen, født på et småbruk i
Hovdebygda i Ørsta på Sunnmøre. Han døde her i Kristiania den 23. september 1896, hele 83 år
gammel, og ble stedt til hvile her i Æreslunden. To hundre år etter fødselen hans markeres jubileet
gjennom et helt år, det nasjonale Språkåret 2013. Det er Nynorsk kultursentrum, med støtte fra
Kulturdepartementet, som organiserer Språkåret som «ei feiring av det norske språkmangfaldet».
Utgangspunktet er Ivar Aasens 200-årsdag og 100-årsjubileet for det teateret som tydeligst har bygd
på Aasens verk i sin scenekunst, Det Norske Teatret. Selve fødselsdagen markeres i dette øyeblikk
med blomsternedleggelser på Aasen-statuen i Ørsta sentrum og på graven til Aasens viktige
oppmuntrer i barneårene, Sivert Aarflot i Volda. I Aasentunet, museumssenteret som er bygd opp
ved Aasens fødested, har jubileet vært markert med en fem dagers festival som skal avsluttes med et
festmøte i kveld med kulturminister Hadia Tajik som hovedtaler.
Ivar Aasen blir regnet som den største språkforskeren Norge har fostret. På eget initiativ og med
stipend fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim gikk han Norge på langs og på
tvers og dokumenterte mangfoldet av norske dialekter, og han systematiserte det han fant, i
hovedverkene Norsk Grammatik fra 1864 og Norsk Ordbog fra 1873.
Som dikter satte han også dype spor etter seg. La meg bare nevne det folkekjære diktet
«Nordmannen», også kjent som «Mellom bakkar og berg». Han oversatte også tekster fra andre
språk.
Men mye tyder på at både språkforskningen og diktningen for Aasen selv var nødvendige, men
underordnede deler av hans største livsprosjekt, det å gi Norge et eget skriftspråk. I
novembergrunnloven fra 1814 het det blant annet at «Alle Love udfærdiges i det norske Sprog», men
hva skulle dette språket være? Skulle man bare fortsette å bruke dansk og kalle det norsk, slik det
åpenbart var gjort i 1814, eller skulle man systematisk bearbeide det danske skriftspråket slik at
avstanden fra det norske talespråket skulle bli mindre? Det er den sistnevnte linjen som har ført fram
til dagens bokmål. For Aasen lå løsningen et annet sted: Grunnlaget for et eget norsk skriftspråk
måtte man finne i dialektene, de variantene av språket som nedstammet direkte fra det gamle
norske språket. Et slikt prosjekt krevde en stor forskningsinnsats, og det var dette arbeidet Ivar Aasen
gjorde.
Siden Stortingets likestillingsvedtak i 1885 har de to norske skriftspråkene til sammen utgjort offisielt
norsk skriftlig språk. Begge har utviklet seg kraftig siden den gang. De har blitt påvirket av hverandre
og blitt mer like, både som følge av den eksplisitte språklige tilnærmingspolitikken som preget store
deler av 1900-tallet, og fordi de rett og slett er blitt brukt i hverandres nærhet. Enkelt har samlivet
ikke vært, og senest i fjor og i år har vi opplevd en intens offentlig debatt om hvilken plass de to
skriftspråkene skal ha i norskopplæringen i skolen.
1
La meg understreke at den språkdelte norske skriftkulturen på en særegen måte har forberedt oss på
å forstå det språklige mangfoldet i samfunnet som språkforskerne har blitt mer og mer
oppmerksomme på. Og ikke minst: Å vokse opp er å lære å forholde seg til omgivelsene i alt deres
mangfold, også det språklige mangfoldet. Og nyere forskning understreker at det er en fordel for
barnets kognitive utvikling at det blir eksponert for flere språk eller språklige varianter.
Nynorsk som en enestående og framtredende del av det språklige mangfoldet i Norge er en hovedidé
i feiringen av Språkåret 2013. Når vi skal skrive norsk, må vi velge nynorsk eller bokmål. Vi må også
gjøre valg innen hver av de to. Slik blir vi stadig minnet om at språk ikke er noe nøytralt, og at det kan
finnes flere jevngode måter å uttrykke en tanke på.
Til slutt vil jeg lese de første to strofene av visen «Dei vil alltid klaga og kyta», som ble trykket som del
av syngespillet Ervingen i 1855. Her vi står foran Ivar Aasens grav i 2013, kan vi lese inn i teksten det
langsiktige perspektivet Ivar Aasen hadde på det språkpolitiske prosjektet sitt.
Dei vil alltid klaga og kyta
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.
Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kann undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar
so det stundom er Hugnad aa sjaa.
Mange takk for fremmøtet.
2

similar documents