To gårder – to brødre

Report
TEMA
To gårder – to brødre
Mye om Frogner og litt om Bogstad
To gårder – to brødre
Mye om Frogner og litt om Bogstad
av
Lars Roede
Bogstad Stiftelse
Bogstad Gårds Venneforening
© Bogstad Stiftelse, 2010
Sørkedalen 826, 0758 Oslo
www.bogstad.no
E-post: [email protected]
Utgitt av: Bogstad Stiftelse
Layout : Lars-Erling Mikkelsen, Trykksakdesign
Redaksjon: Else Espeland
ISBN: 978-82-92865-03-3
Bogstad Gårds Venneforening takker annonsørene
for muligheten til å realisere dette temaheftet.
Tidligere utgitt i denne serien:
Syv portretter på Bogstad. 2001.
Parken og hagen på Bogstad. Til nytte og behag. 2002.
Billedkunst på Bogstad. 2003.
Nini Egeberg - siste frue til Bogstad. 2004.
På vei inn i unionen. Anker-familien og Sverige. 2005.
Morten Leuch d.y.’s dagbog 1757-1762. 2006.
En kammerherres reise i 1860. I baronens tid. 2007.
Europeisk mote i tekstiler på Bogstad. 2008.
Brevet fra Trankebar 1790 fra Peter Anker til Peder Anker. 2009.
Forsidebildene viser:
Frogner hovedgård, sydveggen mot gårdsplassen. Foto: Rune Aakvik, OM.
Bogstad, sydfasaden mot hagen. Foto: Madeleine von Essen.
Innfelt: Bernt Anker på Frogner, Peder Anker på Bogstad.
2
To gårder - to brødre
Forord
Bogstad Stiftelse utgir i år temaheftet ”To gårder – to brødre”. Som de
tidligere utgivelser er dette også et samarbeidsprosjekt med Bogstad Gårds
Venneforening. Det er Lars Roede, styremedlem i Bogstad Gårds Venneforening, som vil ta oss med på en bygningshistorisk vandring på Peder Ankers
Bogstad og den eldre broren Bernt Ankers Frogner Hovedgård. Vi får et glimt
inn i historien bak to anlegg som i hovedsak fikk sin form omtrent samtidig,
mens de var eid av de to brødrene.
Bernt og Peder Anker var representanter for det beste blant datidens ledende
sjikt i Christiania, det som ettertiden har kalt trelastpatrisiatet. På begge
eiendommene ble det gjennomført ombygginger og utvidelser i tråd med
tidens smak og stil, så de fremsto som herskapelige herregårder. Bernt, som
overtok ledelsen av familiens handelshus, hadde Paléet som base og Frogner
som landsted. For Ankerbrødrene var deres påkostede og utsøkte eiendommer
hovedsymbolet på storhet og makt.
Lars Roedes tilknytning til Bogstad og Frogner er sterk. Som arkitekt,
bygningshistoriker og fagperson ved Oslo Museum og tidligere på Norsk
Folkemuseum har han arbeidet og forsket på disse imponerende eiendommene gjennom en rekke år. Hans kunnskaper er store og vi er meget tilfredse
med å ha en slik ressurs i Venneforeningens styre. Jeg vil få rette en stor takk
for hans bidrag med dette temaheftet – en rik bygningshistorie med flotte
illustrasjoner. Beretningen er en viktig dokumentasjon som gir økt forståelse
for på hvilken måte arkitekturen har sett ut og hvorledes den kan ha vært brukt
av de forskjellige eiere gjennom tidene.
Bogstad, mars 2010
Eline Rostock Rødseth, formann
Bogstad Gårds Venneforening
To gårder - to brødre
3
Trelastpatrisiernes Christiania-gårder
Utsnitt av kart over Christiania ca. 1780, Statens Kartverk.
1. Erich Anchers gård, mnr. 35, senere Kirkegaten 17, på hjørnet av Tollbodgaten.
Familien Ankers norske stamfar fikk gården gjennom ekteskapet med Maren
Lauritzdatter.
2. Paleet, Fred. Olsens gate 6, Christian Anchers gård hvor brødrene Bernt og
Peder Anker vokste opp. Bernt arvet gården i 1773. Senere kongebolig, revet etter
brann 1942.
3. Paléhaven, anlagt i 1760-årene av Christian Ancher.
4. Collett-gården, Kirkegaten 15. Familien Colletts norske stamfar James Collett
kjøpte gården i 1702. Den arkitekturkyndige James Collett d.y. eide gården midt
på 1700-tallet og ga huset det utseendet det siden beholdt. Omtrent samtidig var
han arkitekt for Morten Leuch d.y. på Bogstad.
5. Leuch-gården, Kirkegaten 16, vis-à-vis Collettgården; praktisk når de to familiene
drev trelastforretning sammen og helst giftet seg med hverandre.
6. Morten Leuchs bygård på Rådhusgaten 13, oppført 1757, senere kalt Stiftsgården,
revet 1913. Her giftet enken Mathia seg med Bernt Anker i 1773.
4
To gårder - to brødre
To gårder – to brødre
Mye om Frogner og litt om Bogstad
Aker-gårdene Bogstad og Frogner
har mange likhetstrekk. Begge ble
eid av fremtredende representanter
for «Christiania-patrisiatet». Dette
har de til felles med mange andre
Aker-gårder som Ullevål, Stub-Ljan
og Linderud, for å nevne de mest
kjente. Men de har ytterligere et par
felles trekk som setter dem i en særstilling blant herskapelige gårdsanlegg i Aker. De ble i årene rundt
1800 eid av to brødre, Bernt og Peder
Anker, og de har påfallende mange
likhetstrekk med hensyn til bygningshistorie og bygningsstruktur.
Det er likevel noen vesentlige forskjeller. Bogstad gikk i arv innenfor
samme familiekrets fra 1650 til 1950.
Store deler av innboet ble værende
på gården gjennom flere arveoppgjør, noe helt siden 1600-tallet – en
situasjon som i Aker bare har sitt
sidestykke på Linderud. Begge disse
gårdene er bevart som stiftelser med
mye gammelt innbo. Frogner har
en mer normal historie med stadige
eierskifter. Det lengste stabile eierskapet finner vi på 1800-tallet, da
kjøpmannsfamilien Gade fra Bergen
var knyttet til gården i 60 år, før den
i 1896 kom i kommunalt eie. Ved
hvert eierskifte ble gården tømt for
innbo. På Frogner finnes derfor ingen
gjenstander som har tilhørt tidligere
eiere, bortsett fra noen få gaver til
huset i nyere tid.
Gjennom et langt yrkesliv har jeg fått
To gårder - to brødre
anledning til å arbeide både med
Frogner og Bogstad. Min første faste
stilling som nyutdannet arkitekt og
bygningshistoriker fikk jeg i 1972
hos Byantikvaren i Oslo, som den
gang hadde kontorfellesskap med
Oslo Bymuseum på Frogner hovedgård. Der fikk jeg utfolde meg på
kontoret i vestre ende, som etter tradisjonen skal ha vært Bernt Ankers
eget. Fire år i dette miljøet og senere
medlemskap i Bymuseets styre gjennom mange år gjorde meg fortrolig
med Frogner og ga meg både interesse for og kjennskap til miljøet
som frembrakte disse imponerende
husene. I 1983 ble jeg førstekonservator ved Norsk Folkemuseum med
faglig ansvar for friluftsmuseet. Men
jeg hadde også oppgaver på Bogstad
gård, som museet hadde forvaltningsansvar for. Der planla jeg og førte
oppsyn med en rekke vedlikeholdsarbeider. Men jeg fikk ikke anledning
til virkelig fordypelse i Bogstads
bygningshistorie før i de siste årene
ved Folkemuseet. I 1998 fikk jeg i
oppdrag å utrede bygningshistorien
for bryggerhuset og tilstøtende deler
av østfløyen i anlegget, og jeg kunne
også følge utbedringsarbeidene i
hovedbygningen. Jeg ble medlem
av byggekomiteen for ominnredning
av østfløyen og medvirket sammen
med arkitekt Hans Gabriel Finne
til å løse den krevende oppgaven å
omgjøre bryggerhuset til kafé og
låven til foredragssal, selskapslokaler
og museumsbutikk.
5
Så ble det gjensyn med Frogner i
2002, denne gang som direktør for
Oslo Bymuseum. Selv om gården tilhører Oslo kommune, har Bymuseet
vært bruker i hundre år og har i det
meste av tiden hatt ansvaret for drift
og vedlikehold. I min direktørtid
overtok kommunen i større grad
forvaltningsansvaret, mens museet
fortsatte å legge planer for hvordan
gården burde settes i stand som arena
for en bedre formidling av stedets
egen historie, og av kulturhistorien
som knytter seg til menneskene som
har eid og levd på Frogner.
Oslo kommune satte i gang store
utbedringer i hovedbygningen og
vestfløyen høsten 2006, og arbeidene
ble avsluttet i 2008. Underveis ble
mange skjulte konstruksjoner avdekket for kontroll og reparasjon. Tilstanden viste seg flere steder å være
enda dårligere enn fryktet. Men det
positive resultatet av prosessen var at
innblikkene bak fasaden frembrakte
store mengder ny og tidligere ukjent
viten om gårdens bygningshistorie.
Det ble klart at denne historien må
skrives om igjen, idet mange antagelser viste seg ikke å bli bekreftet,
mens andre spørsmål meldte seg.
6
Vi trenger mer målrettede bygningsundersøkelser for å få klarhet over
hvordan bygningene har sett ut og
hvordan de har vært brukt av skiftende eiere. Dette håper Oslo Museum
at gårdeier Oslo kommune vil bidra
til å få gjennomført, slik at gården i
en ikke alt for fjern fremtid kan bli
restaurert og innredet på en måte som
gir besøkende en rikere opplevelse
og bedre forståelse av stedet.
Mens vi venter på neste skritt mot
en høyst påkrevet istandsettelse, er
det all grunn til å dele vår nyvunne
kunnskap om Frogner med flere. Ikke
minst er det morsomt å kunne dele
den med alle som interesserer seg for
den sterkt beslektede Bogstad gård.
Som nytt styremedlem i Bogstad
Gårds Venneforening tok jeg gjerne
utfordringen fra Bogstad Stiftelse om
å bidra med et skrift i serien «Tema
Bogstad». Innholdet er en utvidet
og bearbeidet versjon av foredraget
som ble holdt for Venneforeningens
medlemmer på Bogstad 27. januar
2009.
Frogner, mars 2010
Lars Roede
To gårder - to brødre
Familien Anker
I denne sammenheng er det ikke
nødvendig å dvele lenge ved slektshistorien, men for lesere som ikke
er godt kjent med hovedpersonene i
fortellingen, kan det være godt å få
en kort innføring. Mange medlemmer
av slekten Anker har spilt betydelige
roller både i rikshistorien og i byene
hvor den har hatt tilhørighet, særlig
Christiania og Frederikshald.
Stamfaren var en innvandrer fra
Sverige som skrev seg Erich Olsen
Ancker. Han var født i 1644 og tok
borgerskap som kjøpmann i Christiania i slutten av 1660-årene. 12.
februar 1673 giftet han seg med
Maren Lauritzdatter og ble samtidig
eier av svigermorens bygård med
krambod.1 Det var en murgård med
matrikkelnummer 35 i byens Østre
(og beste) kvarter, nå med adresse
Tollbodgaten 17 (se kart s. 4). Der
bodde han til sin død i 1699, og etter
ham enken Maren. Erich Ancker
arbeidet seg opp til anseelse og velstand. Han eide gårdene Huseby og
Nordre Langerud i Aker og en have
i forstaden Grensen, og fikk hvervet
som byens overformynder.2
Av hans mange barn er det én hvis
etterslekt vi skal følge nærmere.
Sønnen Bernt Ancher (1680-1724)
ble teolog og sogneprest i Land.
Presten Bernt fikk med sin hustru
Karen Tanche flere sønner, blant
dem Christian Ancher (1711-1765),
som fulgte i farfarens fotspor og ble
kjøpmann i Christiania.
Prestesønnen Christian hadde liten
startkapital, men var sønnesønn av
en vel ansett kjøpmann og hadde
både gode evner og gode kontakter i
byen. Han begynte i 1724 på kontoret
hos kjøpmann Peder Leuch, og det
ga ham den kunnskap om business
administration som trengtes for å
starte egen forretning i 1730-årene.
Og så giftet han seg klokt i 1744 med
Karen Elieson (1723-1806).3 Hun var
selv datter av en stor trelasthandler,
hennes mor var født Leuch og datter
av Bogstads eier Morten Leuch og
hans enke Karen Müller. Karen
Eliesons bror Peter eide Hafslund og
var gift med Anna Collett, og hennes
fetter var altså Morten Leuch den
yngre, som vi skal høre mer om –
han overtok Bogstad etter farmoren
i 1756.
Kjøpmann Christian Ancher (1711-1765),
far til Bernt og Peder Anker. Kopi av
portrett i Fluberg kirke. Privat eie.
To gårder - to brødre
7
Modell av Paleet og Paléhaven. Foto: Rune Aakvik 1991. OM.
Men tilbake til den stigende stjernen
Christian Ancher. Han gjorde det
glimrende som forretningsmann. I
1738 kjøpte han sammen med Jens
Hiorth store deler av Nordmarken –
første gang kalt slik på et kart som
Ancher og Hiorth fikk laget i 1760.
Christian ble snart en av de største
trelasthandlerne i byen, han var også
den første som i større skala drev
som skipsreder og fraktet tømmer
både for seg selv og andre sagbrukseiere. Det hjalp godt at hans kone
Karen få år etter bryllupet arvet
store skoger og mange sagbruk etter
sin far. Christian eide etter hvert 72
sagbruk, hvorav 11 i Aker.
Christian Ancher kjøpte i 1744 fem
tomter i kvartalet mellom Strandgaten
og Skippergaten, på gammel sjøbunn
som ble fylt opp og gjort bebyggelig
i siste del av 1600-årene. Her reiste
han i løpet av en tiårs periode det
mest praktfulle byhus i Christiania,
siden kalt Paleet. Det var en demonstrasjon av rikdom at han bebygget
den digre tomten – et halvt kvartal –
med fire smale fløyer rundt en stor
åpen gårdsplass, og i bare én etasje.
Huset ble etter gammel skikk malt
rødt og murfugene ble fremhevet
med hvit kalk. På søndre side av
gaten anla han ut mot Bjørvika en
stor have som vi skal høre mer om.4
Bernt og Peder – og Iver og Jess
Christian og Karen Ancher fikk fire
sønner – Iver, Bernt, Peder og Jess.
De var barn av et fornuftsekteskap
8
og ble selv giftet bort planmessig for
å sikre familiens fremtid. Og de ble
forberedt for store karrierer ved å
To gårder - to brødre
få den beste utdannelse – den store
dannelsesreisen i Europa, som med
avbrudd varte i fem år, fra 1762 til
1767.5 Ved utreisen var guttene fra
17 til 9 år gamle. Da de kom hjem,
var faren død, og mor Karen hadde
overtatt firmaet, som nå ble kalt
Karen salig Christian Ancher og
Sønner. Det er forresten uklart om
de reiste sammen, og i tilfelle hvor
mange av dem, eller om Bernt og
Peder bare hadde følge med sin huslærer Christen Hwass, slik C.J.Anker
skriver.6
Mor Karen arrangerte gode ekteskap
for tre av dem. Iver, den eldste, døde
før hun kom så langt. Den nest eldste,
Bernt Ancher (1746-1805), skal ha
vært dypt forelsket i sin tretten år
yngre kusine Karen Elieson, datter
av morbroren Morten Leuch Elieson.
Men mamma ville det annerledes.
Det var yngste sønn Jess som fikk
kusine Karen. Bernt ble i stedet
tvunget til å gifte seg med den ni år
eldre Mathia Leuch, født Collett,
enke etter Morten Leuch på Bogstad.
Det var nemlig Bernt som hadde
best forstand på forretninger og som
skulle overta familiebedriften, og
derfor ble giftet bort til den mest
formuende ekteskapskandidaten.
Broren Peder Ancher (1749-1824) ble
giftet bort til den barnløse Mathias
pleiedatter Anna Elisabeth Cold
(1749-1803), jevnaldrende med ham.
Det skal i tillegg til et fornuftig ekteskap også ha vært et lykkelig ekteskap – Peder skrev ifølge Yngvar
Hauge følgende: «Hva kloke folk
brygger sammen vedrører meg ikke,
Bogstad er vel en smukk eiendom,
men Anna Elisabeth er mere verd enn
hele Sørkedalsskogen».7 I sin selv-
Bernt Anker, etter xylografi. Foto: Rune Aakvik. OM. Til høyre: Peder Anker, litografi
etter maleri av E. Södermarck. Foto: Rune Aakvik. OM.
To gårder - to brødre
9
biografi skrev han: «I 1803 døde min
kone. Det smerteligste tap i mitt liv.»8
Bogstads skjebne var nok avtalt spill
mellom alle parter; Mathia hadde
lovet bort Bogstad som «medgift»
for Anna Elisabeth, og hennes tilkommende Bernt Anker var med på
ordningen, så hun lot Peder Anker
overta Bogstad i 1772. Oppgjøret
skjedde etter at broren var blitt formell medeier gjennom ekteskapet
med Mathia. Peder betalte 20500 riksdaler for Bogstad og Vækerø. Bård
Frydenlund mener at motivet var å
unngå rivalisering mellom brødrene
– Bogstad lå langt nok fra Bernts
maktbase i Christiania.9 Peder ga i
tillegg sin del av arven etter far og
mor Ancher til Bernt, for slik å dekke
den mye større kjøpesummen for alle
de skogeiendommene som hadde tilhørt Morten Leuch. Han gikk også
inn i familiefirmaet og samarbeidet
godt med broren Bernt i flere år.
De tre Ancher-brødrene ble systematisk alet opp til å foreta en klassereise
fra borgerstand og vanlig trelastpatrisiat til samfunnets øverste rangklasser.
Naturalisering som adelige i 1778
inngikk i prosjektet.
Adelskapet
Ved patent av 14. januar 1778 ble
Christian Anchers tre gjenlevende
sønner og deres to fettere Carsten
og Peter Ancher naturalisert som
adelige. I 1790 ble også den yngre
(avdøde) Peter Ancher i Halden
adlet. Alle gikk da over til å skrive
navnet Anker med k istedenfor ch.
Det var Carsten Ancher i København
som førte saken om nobilitering på
familiens vegne. Han begrunnet
søknaden ved å påstå at familiens
norske stamfar Erich Olsen Ancker
stammet fra den svenske Bothwidaslekten fra Värmland, adlet i 1625
under navnet Anckar. Denne slekten
døde ut på mannssiden i 1645. Bernt
Anker selv betvilte dette slektskapet
og ga uttrykk for sin tvil i et brev
til fetter Carsten 31. mai 1777. Han
advarte mot å søke på så tynt grunnlag, og ønsket å unngå en fremgangsmåte som kunne stride mot familiens
10
ære. Men søknaden gikk altså greit
igjennom, og alle var glad til. De tok
som skjoldmerke et anker, og som
skjoldholdere en bjørn og en ulv.
Familien Ankers våpen. Etter illustrasjon
i C.J.Anker: Stamtavle over familien
Anker. Kristiania 1889.
To gårder - to brødre
Alf Collett har i Personalhistorisk
Tidsskrift for 1889 avkreftet dette
fiktive slektskapet. Han fant rettsreferater fra 1666 som viser at «Erich
Anchersen, en fattig fremmed Karl af
Lübeck» ble funnet skyldig i tollsvik
for et vareparti som skulle til hans
principal Peter Barum i Lübeck.10
Men unge Erich Ancker gjorde det
som vi vet senere godt i Christiania.
Hans gravsten, som tilfeldigvis ble
gjenfunnet i 1910, bekrefter at han
ble født i Gøteborg i 1644.11 Det
har vært forsket mye på spørsmålet
om forbindelsen til den svenske
Anckar-familien, og Per Holck har
funnet indisier som kan tyde på at
det likevel finnes en sammenheng,
men mellomleddet mangler. Av hans
undersøkelser fremgår det imidlertid
at Erich Anckers far Olof Erichsson
i Gøteborg var en velstående ankersmed!12 Dette forklarer sønnens valg
av etternavn og bekrefter hans svenske opprinnelse, men forbindelsen
til den svenske adelsfamilien er fortsatt tvilsom.13
Morten Leuch på Bogstad
Gården Bogstad i Aker hadde i hundre år gått i arv i en annen trelastfamilie, slekten Leuch. De bodde i
Kirkegaten 16 i Christiania, tvers
overfor Collett-gården på Kirkegaten
15. Dette var praktisk når de to fami-
lier hadde for vane både å drive trelasthandel i kompaniskap, og å gifte
bort sine arvinger til hverandre. Den
første Collett i Norge, James Collett I,
var trelastimportør i London, men
bosatte seg i 1683 i Christiania. Der
Morten Leuch d.y. (1712-1768). Han
overtok Bogstad i 1756 etter sin farmor
Karen Leuch. BS.
Mathia Leuch, født Collett (1737-1801).
Som enke etter Morten Leuch giftet hun
seg i 1773 med Bernt Anker. BS.
To gårder - to brødre
11
giftet han seg i 1686 med Karen
Leuch, en søster av hans norske forretningsforbindelse og kompanjong
Morten Leuch (den eldre). I 1756
gikk Bogstad i arv til Morten Leuch
den yngre. Da Morten arvet Bogstad
etter sin farmor, fikk han samtidig
sagbruk, skoger og gårder til en samlet verdi av rundt 40 000 riksdaler.
Han giftet seg med sin tremenning
Mathia Collett, en søster av James
Collett II, som var hans medeier i
firmaet Collett & Leuch. James var
forresten gift med Mortens søster!
Da Mathia og Morten giftet seg i
Collettgården i 1758, skrev dikteren
og spikerfabrikanten Christian
Braunmann Tullin sitt kjente dikt
Maidagen, en hyllest til det pastorale
liv på landet – altså Bogstad.
Morten Leuch oppførte i løpet av få
år nye våningshus både på Bogstad
og på Vækerø, og dessuten sin nye
bygård i Rådhusgaten 13, senere
kjent som Stiftsgården etter at den
ble kjøpt av staten og brukt bl.a. til
rettslokaler, til stattholderbolig og
statsministerbolig. Men staten solgte
den i 1896, og den ble revet uten
særlig oppstyr i 1913. Her holdt forresten Banan-Matthiessen til da den
første båten med bananer kom til
byen i 1905. Porten til gårdplassen
og innredningen i Morten Leuchs
visittstue ble ved rivningen flyttet til
Norsk Folkemuseum og plassert inn
i «Bybygningen» som ble oppført på
«torget» i 1912-15.
Pokaler på Bogstad og i Drammens
Museum viser Bogstad omkring 1750
Stiftsgården, Rådhusgaten 13. Morten Leuchs bygård, oppført 1757. Hans enke Mathia
giftet seg her med Bernt Anker i 1773. Foto: O. M. Væring ca. 1910. OM.
12
To gårder - to brødre
Bogstad omkring 1750, før Morten Leuch oppførte sin nye hovedbygning. Uttegning
etter gravyr på «Bogstad-pokalen» fra Nøstetangen. BS.
og i 1764, før og etter Morten Leuchs
byggearbeider. Han bygget nye uthus
og erstattet det eldre våningshuset
med en moderne barokkbygning med
midtsal etter de beste forbilder, under
et stort mansardtak med midtark.
Huset er beskrevet i forbedringstaksten som Morten Leuch fikk avholdt
i 1765 under en konflikt med sine
medarvinger.
Vidnerne giorde derpaa anviisning paa
den store Hovedbygning som er tømret
med Overværelser i Røstet eller et saa
kaldet gebrocken Tag, sort Tegl lagt paa
Taget, de underste Værelser bestaar af
graae muur. Paa nordre Side til Indgangen er en Trappe med Jern Handreve
for og ellers 2de Indgange til de underste
Værelser og een til Kiøkkenet. Paa
søndre Side en muuret Altan med Blye
belagt og Haand Rever af eege Træe,
Dører, Vinduer og Lemmer malet. Ellers
Bogstad gård i 1764 med Morten Leuchs nye bygninger. Utsnitt av pokal fra Nøstetangen med gravyr av H. G. Köhler. Drammens Museum.
To gårder - to brødre
13
bestod Bygningen af følgende Værelser:
1, Forstuen træckt med malet Strie og
deels Paneel værck, gibset under Taget.
Under Trappen til overværelserne en
Afdeeling med Dører for, dobbelte Dører
til Gaarden med Hængsler, laase og
Skaader. 2, Sæng-Kammeret trækkt med
voxdug, gibset under Taget, malet Gulv
og en Toe Etage Kackelofn med jern Tud
og Dør. 3, Jomfru Kammeret træckt med
malet Sejldug og Brøst Paneling gibset
under Taget, en Toe Etage Kackelofn med
Jern Tud og Dør. 4, Hiørne Kammeret
træckt med blommet Papiir, gibset under
Taget, en Kackelofn som næstforrige
Værelse. 5, Stor Stuen betræckt med
Dresdener Voxdug, en Kamin med jern
Ramme og mæssing Zirater udvendige i
den væstre og en 3 Etage Kackelofn i østre
side med jern . . . indsat i en Muuret og
gibset Nidske, gibset Tag, Brøst Paneling,
2de Døre med Glas Ruder i som Gang
til Altanen ud til Haven, hvorpaa er
mæssing Plader paa laasene. 6, SpiiseStuen træckt med grøn malet Sejl Dug,
gibset Tag, malet Gulv i sorte og hvide
afdeelinger, et fastslagen hiørne Skienk
med glas Skab, en 2 Etage Kackelofn
med Dør og Tud, samt Brøst Paneling
under Trækket. 7, Fadebuuret klæd med
panell Værk baade paa Vægge og Tag,
med for vidre Bæncke, Skab, Skuffer og
vidre Indretninger. 8, Klædekammeret
panelet med Bord, baade Vægge og Tag.
Vidre begav man sig til overværelser;
hertil er en Italiensk Trappe i Forstuen,
og forefandtes effter vidnernes udviisning
9, Buscherud Kammeret panelet med
Bord, Tømmermands Loft, malet med
Perle farve, og et lidet blaae malet løvværck under Taget, en 2 Etage Kackelofn med jern Tud og Dør. 10, Cavalier
Kammeret i alt ligedan næstforige. 11,
Colletts Kammer beklæd med lærret og
malet med forgyldning iblandt, gibset
under Taget, en 2 Etages Kackelofn med
jern Tud og Dør, 12, Billard Sahlen
klæd med grøn malet Strie og forgyldte
lister, gibset under Taget, en Kackelofn
som i næst forige. 13, et uindreed vær-
Rekonstruert plan av hovedetasjen i Morten Leuchs nye hovedbygning, etter Henrik
Bulls oppmåling 1838 og beskrivelse i takst fra 1765.
14
To gårder - to brødre
else, undtagen Dører og Loft samt et
Fag vinduer som derudi fandtes. 14,
Tienernes Kammer Klæd med Panel
værk og Tømmermands loft, en enkelt
Kackelofn med Jern Tud og Dør. 15,
langs igiennem Huuset er en gang og
derfra opgang til loftet ved Een Dør og
nedgangen til Værelserne med dobbelte
Dører og beslag samt laas. Gangen er
lagt med Tømer mands loft.
Vi har ikke plantegninger av Morten
Leuchs Bogstad, men med utgangspunkt i nåværende plan har jeg laget
en grov skisse av hvordan den kan
ha vært opprinnelig. Jeg har satt inn
i planen numrene fra denne taksten.
Hvordan den «Italienske Trappe i
Forstuen» så ut, må forbli et åpent
spørsmål.
Morten Leuch brukte antagelig sin
svoger og kompanjong James Collett
som arkitekt, og som vi ser av taksten fikk James sitt eget Kammer på
Bogstad, rom nr. 11 i annen etasje.
James Collett var trolig også sin egen
arkitekt da Collett-gården samtidig
ble utvidet og modernisert og fikk
det eksteriøret den i store trekk har
beholdt, også etter flytting til Norsk
Folkemuseum.14
Morten Leuch døde i 1768, bare 36 år
gammel, under et besøk hos fetteren
Peter Elieson på Hafslund i Østfold.
Ekteskapet mellom ham og Mathia
Collett var barnløst, og hun ble nå
sittende igjen alene med både bygården i Rådhusgaten 13 (Stiftsgården)
og landeiendommene Bogstad og
Vækerø. Men Morten og Mathia
hadde tatt til seg pleiedatteren Anna
Elisabeth Cold, (1749-1803), og
Mathia hadde øremerket Bogstadgodset som hennes medgift når hun
inngikk ekteskap. Det gjorde hun i
1772, allerede fire år etter Mortens
død, og den heldige brudgom var
den jevnaldrende Peder Anker. Som
antydet var dette antagelig en godt
planlagt dynastisk allianse, for lengst
avtalt mellom de ledende familiene
i handelspatrisiatet. Dermed gled
Bogstad etter hundre år i Leuchslektens eie over til Anker-slekten.
Men så nær beslektet og knyttet til
hverandre som disse familiene var,
ble eierskiftet intet kontinuitetsbrudd.
Året etter giftermålet ble eiendomsoverdragelsen formelt gjennomført
– og den selgende part var nå ikke
enken Mathia Leuch alene, men
sammen med henne hennes nybakte
ektemann Bernt Anker, Peders eldre
bror. Bernt og Mathia hadde giftet
seg tidligere samme år hjemme hos
henne i Stiftsgården.15
Peder Anker til Bogstad
Peder og Anna Elisabeth giftet seg
i 1772 og flyttet inn på Bogstad i
1773. Der sov de i hennes tidligere
værelse, jomfrukammeret, nå kalt
Blåkabinettet, som fikk ny innredning, en bryllupsgave fra mor Karen
To gårder - to brødre
Ancher.16 Men den ekteskapelige
lykken ble dempet av at de første
barna i tur og orden døde fra dem.
Deres første sønn Christian ble bare
et halvt år gammel, den neste sønnen
døde etter fjorten dager, og deres
15
tredje sønn var dødfødt. Men endelig fikk de i 1789 datteren Karen,
den lenge etterlengtede arvingen til
Bogstad.17
Peder og Anna Elisabeth ventet med å
gjøre store byggearbeider på Bogstad.
Hauge mener at han ønsket å utvide,
mens hun holdt igjen og ville beholde
sitt barndomshjem mest mulig ufor-
andret. Men han la imens mye arbeid
i å forbedre jordbruket og haveanlegget, hvor den tyske gartner og
agronom Grauer ble ansatt i 1776 og
la grunnen til den moderne engelske
haven. I 1785 begynte arbeidet med
Vækerøveien, som senere ble ført
videre opp gjennom Sørkedalen.
Peder anla teglverk på Grini, og forpaktet store arealer av Voksen gård.18
Peder Anker (1749-1824) og hans hustru Anna Elisabeth f. Cold (1749-1803) med
deres datter Karen (1789-1849). Maleri av Jens Juel 1792. BS.
16
To gårder - to brødre
Bogstad i 1788. Utsnitt av skisse av Erik Pauelsen. Sorø Akademi. Foto: OM.
Høsten 1787 satte de endelig i gang
den store ombyggingen og utvidelsen av anlegget. Arkitekt kan Peder
Anker selv ha vært, men Yngvar
Hauge antyder god hjelp fra fetteren
Peter Anker, fra 1788 generalguvernør i vår indiske koloni Trankebar.
Han har signert tegningen til gårdens
utvendige trapp.19 Da byggearbeidene
var ferdige rundt 1790, var gården
omdannet til det slottspregede anlegget vi kjenner i dag, med en betydelig utvidet hovedbygning og et
moderne engelsk haveanlegg under
utvikling. Allerede i 1788 må hovedbygningen ha stått ferdig utvendig,
som det fremgår av Pauelsens tegning
fra 1788.
Peder Ankers Bogstad
Det som Peder trengte mest, var en
stor sal og flere rom for daglig liv i
familiens helårsbolig. Han beholdt
Leuchs bygning som midtparti i
anlegget, men utvidet det til begge
sider. En branntakst fra 179120 kombinert med bygningsundersøkelser i
1999 forteller hvordan det ble gjort.
Huset ble forlenget med 27 alen i
hver ende, til en samlet lengde på 90
alen eller over 50 meter. På det eldre
midtpartiet ble panelet revet og lafteveggen forblendet med ½ steins tegl
og pusset, slik at den fremsto som en
murvegg. Vest for havetrappen trengtes også store reparasjoner på grunnTo gårder - to brødre
muren, som her ble forblendet med
¼ stein gul tegl på høykant, festet
til underlaget med kramper. På dette
underlaget ble det påført tykke lag
kalkpuss, særlig på hjørnene, hvor
man ville oppnå kvadersteinsvirkning. De gamle dørene og vinduene
i underetasjen ble gjort mindre ved
gjenmuring av åpningene i underkant.
På endeveggene som vendte ut mot
tilbyggenes inntrukne loggiaer ble
panelet fjernet før tømmeret ble
pusset. Armeringen var horisontale
knipper av bjerkeris som ble holdt
på plass av påspikrede stående lekter.
17
Plan av hovedbygningen etter Peder Ankers utvidelse, fullført i 1788. Etter Henrik Bulls
oppmåling fra 1938. Se plan før utvidelsen side 14.
Østre tilbygg ble ifølge branntaksten
av 1791 «opført af Tømmer med Rap
udvendig», altså med puss på tømmerveggene. Mørtelen ble antagelig
armert på samme måte som på midtpartiet, med bjerkeris, noe som også
gir en viss varmeisolasjon. Hauge
skriver at østveggen ved reparasjon
i 1955 skal ha vært av 2 ½ steins
gul tegl fra gårdens eget teglverk
på Grini. Det er neppe riktig, siden
verket ikke kan ha levert gul tegl, og
det er usannsynlig at et laftet tilbygg
fikk en endevegg av mur. Hvis Hauge
har rett, må det påtrufne murverket
ha vært fra en tidligere reparasjon
eller forandring.21
Vestre tilbygg var av utmurt bindingsverk med en halv steins utvendig for-
Hovedbygningen på 1920-tallet, sett fra sydøst, med den karakteristiske loggia foran
salen som fyller hele Peder Ankers tilbygg mot vest. BS.
18
To gårder - to brødre
Interiør fra havestuen som den ble innredet av Peder Anker, med senere møblering.
Veggmaleriene er av brødrene Giovanni og Francesco Guardi fra Venezia, kanskje
medbrakt fra Peder Ankers store utenlandsreise i 1760-årene. BS.
blending, altså en byggemåte som
antagelig er identisk med den som
broren Bernt senere brukte på deler
av Frogner. Tilbyggene var smalere
enn midtpartiet, men ble lagt under
samme mansardtak ved å bygge inntrukne loggiaer bak store murte pilarer foran dem. Foran storstuen – nå
havestue – ble det laget en veranda
med trapp ned til haven. Den høye
midtarken på huset ble skåret ned til
en lavere fronton.
Hvelvet over de inntrukne loggiaene
ble pusset på et underlag av bord
eller lekter. Pussen ble armert på den
måten som var vanlig i Christiania,
med «bandstaker»22 av kløvede
kvister, antagelig av hassel. Disse
er gjennomsnittlig omkring 1,5 cm
tykke.
Mye av innredningen i midtpartiet
To gårder - to brødre
ble værende etter utvidelsen, bl.a.
innvendige dører og veggpaneler.
Men storstuen i midten fikk nye
veggfaste malerier over brystningspanelene. Værelsene mot vest ble
grundigere ominnredet. Det sydlige
hjørneværelset fikk pussede vegger
med kobberstikk innsatt i veggfaste
rammer, alt i fornem Louis-seize
stil. Hjørneværelset mot nord, Anna
Elisabeths jomfrukammer, ble til
Blåkabinettet. Her er de opprinnelige
møblene senere utskiftet.
Rommet mellom Blåkabinettet og
midtgangen, «Birkeværelset», ble
kledt med fyllingspanel av polert
bjerk. Det ble senere brukt som røkeværelse. Utenfor dette lå Gulgangen,
den gamle forstuen. Trappen her ble
flyttet ut i det østre tilbygget, men
rommet beholdt sin funksjon som
inngangsparti. Alt dette ble senere
19
Interiør fra spisestuen, som skriver seg fra Morten Leuchs tid, men ble totalt ominnredet av Peder Anker. Veggmaleriene som skildrer Bogstad-godsets eiendommer ble
malt av Carl Frederik Vogt 1812-1817. BS.
omgjort ved den store ombyggingen
i 1916. Den gamle spisestuen ble lite
forandret til å begynne med, men i
åpningen etter ett av de gamle vinduene i østveggen ble det satt inn et
lite springvann, som alle besøkende
beundret, og hvor tjenerne kunne
skylle glassene under måltidets gang.23
Etter 1814 ble det her satt opp store
veggmalerier av de Ankerske eiendommer.
Vestre tilbygg fikk i hovedetasjen bare
ett stort rom, salen, som fremdeles
står omtrent som den ble innredet av
Peder Anker. Men opprinnelig var
det to vinduer også på nordveggen
mot gården. I kjelleren under salen
lå biljardsalen, med et biljardbord
som Peder Anker kjøpte i 1806 fra
vertshusholderen i Thomsegården,
Tollbodgaten 4.24
20
I østre tilbygg fikk familien sine daglige oppholdsrom – frøkenkammeret
(til den nyfødte arving Karen), grønnkammeret, sovekammeret og den
daglige spisestue i enden. Grønnkammeret var Anna Elisabeths dagligstue og familiens frokostværelse.
Innenfor lå selve sovekammeret.25
Våren 1788 var prins Carl av Hessen
gjest hos Bernt Anker i Paleet, og han
besøkte også Peder Anker sammen
med sin livlege Jakob Mummsen.
Legen skrev begeistret om Bogstad,
som på dette tidspunkt må ha vært
nesten ferdig innredet: «Ikke mindre
frydedes min ånd ved den indre innredning av hans hus, som er bygget
med fornuft og prydet med edel prakt.
Beliggenheten er yndig, bygningsmåten overensstemmende med det
norske klima. [...] Peder Ankers landTo gårder - to brødre
sted har en anseelig rekke vakre værelser i edel proporsjon og forbindelse.
Alt, hva der hører til et lykkelig liv,
fant jeg her, malerier og tegninger
av berømte mestere, bøker, møbler,
tepper, husgeråd, spiskammer, kjøkken og kjeller, overalt orden, renslighet og bekvemhet.»26
Samme høst, den 20. november,
kunne Peder Anker servere middag
for kronprins Frederik med et stort
følge i havestuen på Bogstad ved
avslutningen av den ulykkelige
«tyttebærkrigen». Den norske hær
hadde invadert Båhuslen, og Peder
Anker hadde i den forbindelse hatt
sitt første offentlige oppdrag som
generalkrigskommissær i feltkommissariatet, som skulle sørge for
forsyninger til troppene. At felttoget
ble en katastrofe fordi forsyningstjenesten sviktet, var ikke Peder
Ankers feil. Han gjorde en innsats
som kronprinsen hadde merket seg,
og som belønning fikk han i januar
neste år embetet som (ulønnet)
generalveiintendant og rang som
generalmajor.27
Bogstad ble både et hjem for familien
og et gjestfritt møtested for venner,
men også administrasjonssted for et
storgods med mange slags virksomheter. I tillegg ble det «veikontor»
for Peder Anker som embetsmann,
og senere et sentrum for politisk
virksomhet i årene frem mot 1814.
Mønsterbruket med sine vakre bygninger og haveanlegg markerte hans
status blant landets fremste «stormenn», som Bård Frydenlund med
rette kaller ham.28 Det svarte godt til
det valgspråket han tok som ridder
og kommandør av Serafimerordenen
– Gloria ex utili – ære av det nyttige.
Salen fyller hovedetasjen i Peder Ankers vestre tilbygg. BS.
To gårder - to brødre
21
Vi forlater Bogstad slik Peder Anker
forlot gården; Bogstads historie er
godt utforsket, og litteraturen om
anlegget omfatter flere bindsterke
verk. Nå skal vi forflytte oss til hans
bror Bernt Anker på Frogner, en gård
hvor mye historieskrivning ennå
gjenstår.29
Frogner – fra bondegård til dansk herregård
På gården Nordre Frogner sto i
begynnelsen av 1700-årene våningshuset til leilendingen som brukte
jorden. Eierne var formuende byfolk
som i en tid uten sparebanker og
aksjefond satte sin ledige kapital i
landeiendommer og fikk renter i form
av jordleie. Vi vet ikke når huset ble
oppført, så i mangel av sikker viten
må vi nøye oss med å mene «omkring 1700». Det var et tømmerhus
i to etasjer, antagelig som de fleste
toetasjes hus fra den tid med trapp
i en svalgang mot tunet. Det mest
oppsiktsvekkende ved dette huset er
at det faktisk finnes den dag i dag,
men helt usynlig bak de nåværende
fasadene.
I 1747 ble gården kjøpt av major Hans
Jacob Scheel (1714-1774), danskfødt
adelsmann og fortifikasjonsoffiser,
senere generalmajor. Han var den
første fra fornemme kretser som selv
bosatte seg på gården. Major Scheel
må ha funnet det gamle våningshuset
alt for bondsk for en mann av hans
stand og stilling. Mange i hans situasjon ville ha funnet et annet sted på
eiendommen til å bygge et mer stands-
Perspektiv av hovedbygningen på «bondens Frogner» tidlig i 1700-årene før Scheels
ombygging rundt 1750. Rekonstruksjonsforsøk ved forfatteren.
22
To gårder - to brødre
messig hus, eller ha revet det gamle
huset for å bygge nytt på samme sted.
Scheel hadde kanskje ikke økonomi
til så radikale løsninger. Hvordan han
resonnerte vet vi ikke, men utfallet
ble i hvert fall at han beholdt huset,
men gjennomførte en total transformasjon fra bondestue til herregård.
Forbildene fant han i sitt hjemland
Danmark, hvor bindingsverk var den
vanligste byggemåten, både blant
allmue og herremenn. Hans løsning
Frogner – hovedbygningens plan og fasade mot tunet etter Scheels ombygging rundt
1750. Rekonstruksjonsforsøk ved forfatteren etter Fritz Hollands oppmåling fra 1904.
To gårder - to brødre
23
Bindingsverket fra ca 1750 delvis avdekket under utbedringsarbeidene i 2007.
Bindingsverket har rester av hvit maling
som var ment å gå i ett med hvitkalket
murverk i fagene. Rundt vinduene vises
omrisset av geriktene fra samme tid.
Foto: LR.
var å kle hele huset utvendig med
utmurt bindingsverk. Ikke et teknisk
fullverdig bærende bindingsverk,
men noe som nærmest kan kalles et
«tapet», spikret fast til tømmeret med
12 toms spiker. Taket og bjelkelagene
mellom etasjene ble som før båret
av tømmerveggene. Stolpene ble av
praktiske grunner gjennomgående i
begge etasjer, siden det ikke var nødvendig å følge vanlig mønster for
tysk «Stockwerkbau» med separat
bindingsverk i hver etasje. Her var
det ingen bjelker som trengte opplegg på en stolpebåret rem i etasjeskillet.
For å fullføre bildet av en liten dansk
herregård måtte Scheel også bygge til
en seksjon mot vest, slik at inngangsdøren havnet midt på langveggen,
slik barokkens krav til symmetri tilsa.
Tilbygget ble også oppført i bindingsverk, men her et normalt bærende
bindingsverk, med bjelkene for annen
etasje og loftet ført helt ut i fasadelivet. Husets barokke karakter ble
ytterligere fremhevet ved å bygge
på en bred tverrstilt loftsetasje med
midtgavl.
Bindingsverket var ikke ment å bli
24
sett. Det var den enkleste utveien til
å realisere samtidens arkitektoniske
ideal – murhuset. Bindingsverk ble
ikke oppfattet som pittoresk eller
vakkert, men som en funksjonell
byggemåte for å få et hus raskere
under tak enn i massivkonstruksjoner
som laft og ekte murverk. Etterpå
kunne overflatebehandlingen skape
illusjonen av murverk.
Funn under utbedringen av nordveggen i 2007 bekreftet at det var slik
Scheel må ha tenkt. Bindingsverket
var hvitmalt for å gå i ett med de
kalkhvittede murfyllingene, ikke
Detalj av tømmerveggen ved østre hjørne
øverst på nordfasaden, med påspikret
bindingsverk fra rundt 1750. Foto: LR.
To gårder - to brødre
Kvadersteinsimitasjon fra 1750 på sydveggen mot tunet, egentlig en laftekasse
for å skjule laftehodene i tømmerveggen
bak bindingsverket. Tilsvarende laftekasser var det også på nordveggen før
Bernt Anker forblendet den i 1790.
Foto: LR.
fremhevet med kontrastfarge som på
sydveggen idag. Stolper og losholter
rundt vinduene hadde negative fargespor etter gerikter, og det er rimelig å
anta at de hadde samme mørke blågrå
farge som ennå finnes på geriktene
rundt loftsgluggene i østveggen. Der
er Scheels fasadeutstyr langt på vei
intakt og synlig fra mørkeloftet over
ballsalen. Ideen var igjen illusjonen
av hvitt murverk, enten av pusset
tegl eller helst klassisk marmor, med
detaljer av mørkere stein.
Scheels påspikrede bindingsverk fylte
ut tømmerveggene mellom de fremstikkende laftehodene, og utsiden lå
omtrent i plan med dem. Men synlige
laftehoder måtte kles inn for ikke å
ødelegge murverksillusjonen. Det
ble gjort, som i panelte tømmerhus,
med laftekasser av bord. Men på
Frogner ble bildet av ekte murverk
bekreftet ved å gi dem relieff som
illuderer fuger mellom hjørnekvadre.
Spor etter laftekassene med «murfuger» ble funnet på den avkledde
nordveggen, og dermed fikk vi en
sikker datering av «kvaderhjørnene»
som fremdeles finnes på sydveggen
mot tunet. Også disse må skrive seg
fra Scheels ombygging, og ikke fra
Bernt Ankers utvidelse i 1790. De
var rimeligvis også malt med steinimiterende farge, og ikke tømmerbrune som nå. Etter at bindingsverket
ble «fremkalt» omkring 1910, avslører møtet mellom «kvadermur»
og eksponert bindingsverk at restaureringsarkitekt Balthazar Lange ikke
forsto intensjonene hos byggherrene
som skapte Frogner.
Inne hos Scheel
Fasaden mot gårdsplassen er ikke tilstrekkelig godt undersøkt til å avgjøre
om Scheel utstyrte huset med svalgang, og i tilfelle hvor høy. Et kart fra
1777 (se s. 29) antyder noe som kan
være en sval mot gårdsplassen, med
en utvidelse foran hovedinngangen.
Den var neppe identisk med den nåTo gårder - to brødre
værende svalgangen i én etasje, som
stilmessig virker yngre. Men Scheel
må ha sløyfet den gamle løsningen
med utvendig trapp i en toetasjes
sval. Den måtte i alle fall tas ned
før bindingsverket ble satt opp, og
moderne var den avgjort ikke rundt
1750. Tvert imot tyder alle detaljer
25
i trapperommet midt i bygningen på
at det ble innredet i Scheels tid, og
at det var han som flyttet trappen
inn i bygningskroppen, slik det ble
moderne på 1700-tallet. Dørene,
geriktene og tapetet30 er tidstypiske,
og det er også selve trappen med sitt
rekkverk, formet som en sterkt forenklet versjon av «attisk båndslyng».
Scheel satte også sitt preg på «Jernsalen»,31 rom 117 bak trapperommet,
med nye dører og vinduer, og med
et voksduktapet i to sjatteringer av
grønt, som det ble funnet små fragmenter av. Men det fantes ingen spor
etter noen havedør i husets midtakse,
der alle ventet å finne den. Den kom
derimot for dagen i det smale naborommet vestenfor, rom 116. Over en
hundre år yngre himling fantes rester
av et tapet fra sent 1700-tall, med
grener og bladverk i flere farger på
gråblå bunn og småfugler gjemt i
løvverket. Karakteren er kinesiserende, og det bekrefter en datering
til slutten av 1700-årene, da begeistringen for Kina ga seg mange utslag
i europeisk kunsthåndverk. Det passer
også til rommets funksjon som havestue – motivet ble kanskje valgt for å
stemme sinnet i havemodus før man
beveget seg ut i den virkelige haven.
I dette rommets nordvegg er mye av
bygningshistorien leselig. Spor i tømmerveggen viste at det opprinnelig
var et vindu her, lavt og forholdsvis
bredt, sikkert et blyglassvindu fra den
gang bønder bodde her. Bindingsverket utenpå har også innrammet
et vindu, men litt bredere og mye
høyere enn det eldste. Scheel hadde
altså ikke i utgangspunktet planlagt
en havedør her. Men kanskje ombestemte han seg, eller kanskje en
Interiør fra trapperommet midt i hovedbygningen med trapp, dører, listverk og tapet
fra Scheels tid. Foto: Rune Aakvik, 2010. OM.
26
To gårder - to brødre
Tapetfragment fra 1700-tallet i «Forstuen til Haugen», over en himling fra rundt 1870.
Foto: LR.
senere eier satte inn havedøren. I
hvert fall ble tømmerveggen i brystningen under vinduet skåret bort noe
senere, og samtidig med at tapetet
ble satt opp. Den relative dateringen
er altså sikker; døren kan være satt
inn av Scheel eller en senere eier,
men neppe så sent som av Bernt
Anker omkring 1790. Men den var
der da han fikk huset taksert i 1792:
« …endnu en Forstue som gaaer ud
til Haugen». Senere ble døren fjernet
og et vindu satt inn i stedet, etter at
brystningen var gjenmurt. Etter formatet på mursteinen å dømme, bør
det ha skjedd før ca. 1840, om det
ikke ble brukt gammel tegl (se bilde
s. 46).32
I kvistetasjens rom mot gårdsplassen
innredet Scheel et fint selskapsrom
med fyllingspanel i full vegghøyde.
Rommene mot haven er senere ominnredet, men over et vindu ble det
funnet rester av et velourtapet eller
To gårder - to brødre
«støvverkstapet» med et mønster av
rød ullfiber strødd på limtrykk, på
et underlag av lysere rødt papir. Også
det kan med sikkerhet tilskrives Hans
Jacob Scheel.
Det best bevarte rommet fra hans tid
er salen ovenpå i tilbygget mot vest,
rom 208. Det fyller hele husets bredde
og har vinduer til begge sider. I begge
hjørnene inn mot den eldste delen av
huset står fremspringende kasser i
hele høyden. De skjuler de fremskytende laftehodene i tømmerveggen
som tilbygget ble satt inntil. Detaljen
røper at Scheels tilbygg bare fikk tre
vegger, mens den «låner» den fjerde
veggen av det eldre tømmerhuset.
Rommet har fyllingspanel i brystningen, og over dette trukne vegger
på et underlag av rupanel. Himlingen
ble pusset. Det mest tidstypiske innslaget er kaminen med stukkatur i
rokokko stil. Kaminer som denne er
ellers sjeldne i Norge; de fleste kon27
Interiør fra Hans Jacob Scheels sal i 2. etasje i tilbygget fra ca. 1750. Portrett av byggherren på vindusveggen. Til venstre et blikk innover gjennom dørene «en enfilade».
Foto: Rune Aakvik, 2010. OM.
disjonerte foretrakk lukkede ovner
av støpejern i sine stuer og oppholdsrom. Peiser med åpen ild fantes stort
sett bare i kjøkkenet. Men Scheel kan
ha hentet forbildet i England eller
Frankrike, hvor kaminer var vanlige.
Tunet og haven på Frogner
Hans Jacob Scheel var sønn av Hans
Heinrich Scheel (1668-1738), også
han med en militær løpebane som
gjorde ham til generalløytnant og
sjef for rikenes fortifikasjoner. Han
virket dessuten som havearkitekt
og planla bl.a. Frederiksbergs slottshave i København fra 1697 til 1711.
Mange av ideene hentet han fra
Tuileriehaven i Paris.33 Sønnen på
Frogner var altså allerede som barn
fortrolig med havekunsten, og det er
derfor grunn til å tro at det var han
som anla barokkhaven på nordsiden
av gården. Den vises på kartet fra
1777 og er i senere år arkeologisk
undersøkt med tanke på restaurering.
Havehistorien fører det for langt å
28
fortelle her. Men vi kan ikke forbigå
gårdsplassen og uthusene omkring,
som også er Scheels verk.
Han fikk oppført uthus i tre fløyer
mot øst, syd og vest, slik at gårdsplassen ble nesten helt innelukket
– igjen et vanlig trekk ved danske
herregårder, og heller ikke uvanlig i
norske barokkanlegg. Innkjørselen
gikk midt gjennom sydfløyen, under
en loftssal og et tårn med spir. Porten
og tårnet markerte endepunktet for
gårdsalleen, som er identisk med
dagens Nobels gate. Sydfløyen ble
senere revet, men sidefløyene fra
Scheels anlegg finnes fremdeles,
om enn sterkt ombygget. Begge har
To gårder - to brødre
Frogner hovedgård i 1788. Utsnitt av skisse av Erik Pauelsen. Til høyre sydfløyen med
tårnet over gjennomkjøringen til tunet. Bakenfor skimtes hovedbygningen med midtark
over uthustakene. Sorø Akademi. Foto: OM.
mansardtak og åpne svalganger mot
tunet, og de strakte seg lengre mot
nord enn de gjør nå. Vestfløyen er
laftet. Syd for porten var det vognskjul og staller, og på nordsiden
kjøkken og rom for tjenere. Ved utbedringsarbeidene i 2007 viste det seg
at lafteveggene har vært rødmalte, i
hvert fall mot tunet. Østfløyen, delvis
murt av naturstein, inneholdt fjøs med
gjødselkjeller og høylofter.
et godt bilde av Frogner i Scheels tid.
Den mest detaljerte viser anlegget
sett fra sydvest ved Frognerdammen.
Hovedbygningens tak stikker så vidt
opp bak vestfløyen. Til høyre ser vi
Fra Scheels korte eiertid finnes ingen
avbildninger av gården. Men de
neste eierne gjorde antagelig få forandringer, og tre tegninger av Erik
Pauelsen fra 1788 gir sannsynligvis
Utsnitt av kart over Frogner fra 1777,
tegnet av ingeniørkaptein Patroclus von
Hirsch. Omrisset av bebyggelsen rundt
tunet er inntegnet tydeligere. Til høyre
øverst er Frognerdammen, nedenfor er
barokkhaven. Foto: Rune Aakvik. OM.
To gårder - to brødre
29
sydfløyen med innkjørselen til tunet,
og over den en sal og et tårn som
senere ble flyttet til hovedbygningen.
Pauelsen har dessverre ikke etterlatt
seg tegninger som viser hovedbygningens fasade mot gårdsplassen.
Hans Jacob Scheel solgte Frogner i
1760 til kjøpmann Frederik Claussen,
som senere også ble eier av Bærums
Verk. Han bosatte seg på Frogner i
1766 og ble boende der til sin død i
1773. I mellomtiden døde hans første kone, og han giftet seg igjen i
1762 med Eleonore Leuch. Da hun
ble enke, giftet hun seg med slotts-
prest Bernt Anker Sverdrup, som
dermed ble eier av Frogner. Samme
år viet han sin fetter Bernt Anker
og enken Mathia Leuch. I 1777 fikk
han laget et detaljert kart over hele
Frogner, fra Skillebekk til Frognerbekken (se kart s. 29). Vi forbigår i
denne sammenheng neste eier, Iver
Elieson, enda et medlem av trelastpatrisiatet, og enda en fetter av både
Bernt og Peder Anker. Han bidro til
Frognerhistorien ved å kjøpe nabogården Store Frøen i 1788. I 1790
solgte han hele herligheten til sin
fetter Bernt Anker for 39 000 riksdaler.34
Bernt og Mathia Anker
Bernt Anker overtok familiefirmaet i
1783, men mor Karen beholdt en viss
kontroll til hun trakk seg ut fire år
senere. Allerede ti år tidligere kon-
trollerte hun også hans ekteskapelige
planer og tvang ham til å gifte seg
med enken Mathia Leuch. Deres bryllup fant sted under et selskap i Stifts-
Bernt Anker, 1746-1805. Maleri av Frederik Pedersen etter original av Jens Juel, ca.
1790. Foto: Rune Aakvik. Mathia Anker, 1737-1801. Maleri av ukjent kunstner. OM.
30
To gårder - to brødre
gården 11. april 1773. Midt under
festen trådte Bernt Anker plutselig
frem fra et gjemmested bak et speil i
salen og spurte om noen ville rekke
ham sin hånd. Gjestene så usikre
på hverandre. «Ja, hvis ingen annen
vil, så vil vertinnen», sa Mathia. Så
gled speilet til side, musikken spilte
opp, og hele selskapet bega seg par
om par inn i neste værelse, hvor alt
var gjort klart til vielse, forrettet av
Bernts fetter, slottsprest Bernt Anker
Sverdrup.35 Presten ble samme år eier
av Frogner.
Bernt skal ha vært forelsket i, og
kanskje hemmelig forlovet med,
kusinen Karen Elieson. Da moren i
1771 beordret giftermål med Mathia, skal han ha grått og bedt om å
få slippe. Men han måtte føye seg.
Under en pantelek på Vækerø noen
måneder senere kysset han Mathia
for første gang.36 Bernt skal senere i
sin selvbiografi ha skrevet om ekteskapet «at det var en Episode, hvori
[min] Sjæl ingen Del havde».37 Til
tross for denne ytringen skal han ha
vært oppriktig glad i sin kone og satt
henne høyt som menneske, samarbeidspartner og venn.
Mathia og Bernt Anker bosatte seg i
Paleet, hvor det i deres tid ble gjort
store innredningsarbeider. Hvor de
tilbrakte de første somrene er uklart;
hennes landsted Bogstad ble jo solgt
til Bernts bror allerede året før de
giftet seg. Bernt Anker kjøpte i 1778
løkken Sommerro på Bymarken, i
den nåværende Slottsparken, og der
hadde han og formodentlig begge
ektefeller et mål for landlige utflukter.
To gårder - to brødre
Monumentet over «Mathia Anker viis og
god» som Bernt Anker reiste i Paléhaven
etter hennes død. Det står nå i barokkhaven på Frogner.
(Etter hennes død innledet han kanskje et forhold til husmannens datter
Karen Sommero, antyder Conradine
Dunker.38) Deretter kjøpte Bernt i
1787 gården Ullevål, og om det ikke
bare var en pengeplassering, er det
mulig at han og Mathia brukte gården
et par år. Når de avhendet den få
er senere, hadde det sammenheng
med at de i 1790 kjøpte Frogner,
og de trengte vel ikke to store Akergårder. Frogner ble deres landsted, og
Ullevål forærte de til hennes nevø
John Collett, nylig hjemkommet fra
England for å overta familiebedriften
Collett & Leuch. Det foregikk under
en middag på Frogner på Mathias
fødselsdag 28. mai 1793. Skjøtet på
gården var stukket inn i John Colletts
serviett. Han fortsatte senere å feire
Mathias fødselsdag hvert år med en
31
stor folkefest, hvor alle fattige var
invitert og fikk oksestek og kjøttsuppe, og 24 skilling til avskjed.39
Mathia døde på Frogner 21. juli 1801.
Hennes siste ord var: «Gråt ikke,
jeg går kun foran, vi skilles aldri, vi
lever evig!» I sin trykte minnetale
skrev Bernt «Hun var mit Alt – min
Himmel – og min Fryd».40 Under
begravelsen i det Ankerske gravkapell
ved Vår Frelsers kirke 24. juli skal
han ha kastet seg hulkende over
kisten idet han utbrøt «Nu bedrøvede
du mig for første Gang!». Da han
fortalte om dødsfallet i brev til sin
agent i Paris, skrev han: «Mathia
Anker, denne Engel blant Dødelige –
er ikke mere.» Og til evig minne om
henne reiste han en støtte av støpejern i Paléhaven, med innskriften
«Mathia Anker, viis og god».41 Da
Paléhaven forfalt og tapte all anseelse, ble støtten flyttet til Frogner,
hvor den står i barokkhaven for enden
av en lindeallé.
Frogner i Bernt Ankers tid
Vi har sett hvordan Frogner og
Bogstad har nokså parallelle historier; begge gårder får herskapelig bebyggelse ved midten av 1700-tallet.
I Bernt Ankers tid blir likheten enda
mer slående. Bare to år etter at broren
Peder utvidet Bogstads hovedbygning
til begge sider, gjorde Bernt omtrent
det samme på Frogner. I begge tilfeller var det bruk for en større sal,
og Bernt la sin i 2. etasje i et tilbygg
mot øst. Men for å beholde symmetrien måtte også han oppføre et like
langt tilbygg i vest.
Bernt Ankers tilbygg ble satt opp i
utmurt bindingsverk, litt annerledes
utført enn det som Scheel hadde
stått for. Men ønsket om å få huset
til å se ut som et murhus var enda
mer påtrengende for ham enn for
Scheel. Derfor dekket han utsiden
av bindingsverket på nordveggen
med ½-steins mur. Dette ytre murskallet var murt i forband med utmuringen i selve bindingsverket,
slik at den totale murtykkelsen ble
32
én hel stein, ikke bare den halve
som ville ha passet til bindingsverket. Teknikken kjennes både fra
København og Christiania, og vi
har allerede stiftet bekjentskap med
den på Peder Ankers Bogstad, hvor
veggene i vestre tilbygg (med salen)
ble utført i slik «blændingsmur» et
par år tidligere. Det er verdt å notere
at kun nordveggen ble forblendet,
mens gavlveggene fikk puss på
«bandstaker» og sydveggen mot
tunet antagelig bare ble hvittet. Her
aner vi et hierarki med nordveggen
– den mest offentlige siden mot
barokkhaven – som den viktigste,
og veggen mot tunet som privat og
derfor mindre viktig.
Men også på midtpartiet, hvor det fra
før var bindingsverk, måtte det gamle
murverket tas ned før det igjen kunne
mures ut i forband med det nye ytre
murskallet.
Takene på Scheels hus ble beholdt
og bare forlenget ut over de nye tilTo gårder - to brødre
Planer av 1. og 2. etasje i hovedbygningen på Frogner etter Bernt Ankers utvidelser
1790-92. Oppmåling fra 1904 av arkitekt Fritz Holland (Bymuseets stifter). OM.
To gårder - to brødre
33
byggene. Dette låste vegghøyden i
Ankers selskapsværelser til den som
var gitt av det opprinnelige tømmerhuset. En dristig takkonstruksjon
uten strekkledd imøtekom ønsket om
større takhøyde, men skapte alvorlig
fare for sammenbrudd.42
De fleste representative rom ble lagt i
annen etasje og forbundet med dører
plassert en enfilade, på rekke gjennom alle rom i hele husets lengde.
Lengden var ca. 54 meter, og dermed
unngikk Bernt Anker å slå sin bror
på Bogstad, som noterte seg for 90
alen eller ca. 56 meter. Den lange
vandringen gjennom rommene endte
i en imponerende sal i hele husets
bredde, med et areal på nær 130 m2.
Salen i østre ende er husets fineste
rom, og også det best bevarte – aldri
modernisert. Det viser mange trekk
som avslører tidens – og Bernt Ankers
– trang til å imponere sine omgivelser.
Det som først slår den besøkende, er
det hvitskurte gulvet av granbord i
salens fulle bredde, 10 meter lange
uten skjøter. Her ville godseieren
demonstrere at han hadde råd til å
hugge en hel skog for å skjære jevnbrede bord. Det overskytende ved
rotenden av bordene ble ovnsved.
Interiøret i salen gir enda et bevis på
at murverksillusjonen var viktig for
Bernt Anker. Da veggen ble åpnet i
2007, fant vi vanlig 7 toms bindingsverk. Men i hjørnestolpene, som
måler hele 9 tommer i kvadrat, var
det innhogg langs kantene inn mot
rommet, åpenbart laget for å feste
det innvendige panelet. Underveis
34
Avdekket parti av nordveggen i overgangen mellom den eldste delen og
Bernt Ankers østre tilbygg fra 1790.
Tømmerveggen i «bondens hus» er frilagt, og litt av bindingsverket fra ca
1750 er synlig. Til venstre bindingsverket
i Ankers tilbygg med murforblending
som ennå ikke er revet. Hulrommet bak
bindingsverket kan være laget for å øke
veggtykkelsen. Foto LR.
må Bernt Anker ha kommet på andre
tanker, for han fikk satt opp et nytt
bindingsverk 20-30 cm innenfor
ytterveggen, og mellom dem er det
bare hulrom. Hensikten med den
økte veggtykkelsen kan ha vært å
forsterke illusjonen av solid murverk, slik det også ble gjort utvendig
ved hjelp av forblending og puss.
Nå sitter vinduene i dype nisjer, slik
de ville ha gjort i en ekte murvegg.
Men denne løsningen har en annen
To gårder - to brødre
mulig forklaring. Den dristige takkonstruksjonen uten strekkbjelker
ved opplegget kan allerede under
byggingen ha vist tegn til å svikte.
Bernt Ankers byggmester kan ha
satt opp det indre bindingsverket for
å stabilisere den. At løsningen var
teknisk motivert snarere enn et utslag av forfengelighet, synes å bli
bekreftet av at de ekstra indre stolpene ble ført ubrutt gjennom begge
etasjer ned til grunnmuren. Underveis ble de godt forbundet med det
etasjedelte bindingsverket i ytterveggen, slik at dette ikke uten videre
skulle knekke i etasjeskillet. Den
endelige tolkningen av fenomenet
må imidlertid vente til det er gjort
grundigere bygningsundersøkelser.
Til tross for Bernt Ankers rikdom
og ofte omtalte forfengelighet og
generøsitet, har salen et annet trekk
som vanskelig kan forklares som noe
annet enn et utslag av sparsommelighet. Snekkerinnredningen med
brystninger og listverk har de enkle
klassisistiske formene som var helt
moderne i tiden rundt 1790. Men
de fire to-fløyede dørene gjør et mer
alderdommelig inntrykk. De har
rikere profilering og små utskårne
blomsterornamenter i fyllingenes
hjørner, og låskasser med utenpålagte
messingbeslag, prydet med siselering
i rokokko stil. Dørene kan umulig
være fra 1790, heller fra 1750-årene.
Det må være tale om gjenbruk, og
da har de enten vært brukt et annet
sted i huset, i Hans Jacob Scheels
interiører fra 1750-årene, eller de
kan komme fra Ankers byhus, Paleet.
Bernt Anker foretok omfattende
moderniseringer i Paleet etter at han
ble eier i 1783, og han kan ha gjort
som nordmenn senere – tatt utrangert
Salen i Bernt Ankers tilbygg, fullført i 1790. Den høye «hvelvede» himlingen svekket
takverket så mye at det senere måtte settes opp støttekonstruksjoner. Foto: Rune
Aakvik, 2010. OM.
To gårder - to brødre
35
Detaljer av tapetene i salen, trykt som
tresnitt i mange farger på sammenlimte
papirlengder. Tapetene er med stor sannsynlighet levert av tidens ledende produsent, Jean-Baptiste Réveillon i Paris. Men
dyrene som hviler på billedfeltet øverst, er
Englands løve og Skottlands enhjørning,
skjoldholderne i det britiske kongevåpen.
I buketten over inngår rosen og tistelen,
som er de to lands nasjonalblomster. Også
utsnittet nederst har britiske motiver – en
ordensstjerne eller krasjan med St. Georg
og dragen som motiv i medaljongen.
Dette motivet inngår i insigniene for den
fornemme Hosebåndsordenen, og stjernen
er omgitt av ordenens halskjede. Kan britiske nasjonalsymboler rime med fransk
opprinnelse i en tid da landene var i krig?
Forklaringen må være at de er laget for
eksport til England i fredsperioden 17831792 før Réveillons verksted ble nedlagt
i revolusjonsåret 1789. Den anglofile
Bernt Anker kan ha kjøpt dem direkte
fra Réveillon eller fra hans forhandler i
England. Foto: Rune Aakvik, OM.
inventar med seg og brukt det om
igjen på hytta.
I første etasje la Bernt Anker de
fleste av husholdningens funksjoner.
I østre ende var det tjenerrom, og i
vestre ende hadde han så vidt vites
sitt kontor og en biljardsal. Vi vet
ellers lite om hvordan rommene ble
brukt og hvor vi skal innplassere alle
rommene som er navngitt i kildene.
Men «Forstuen til Haugen» er i hvert
fall sikkert identifisert. Det gamle
kjøkkenet ble beholdt for daglig matlagning og som folkestue, men var
åpenbart alt for lite til å håndtere de
store middagsselskapene som Bernt
og Mathia stadig holdt. Branntaksten
forteller at det lå ytterligere kjøkken
36
med to «skorstener» i vestre sidefløy,
der museets restaurant fortsatt har
kjøkken.
Høsten 1792 sto Frogner ferdig, og
branntakst ble holdt 16. oktober.
Fullt ferdig var huset forresten ikke,
for det ble presisert at alle rom var
innredet, «undtagen en nye stoer
Sahl paa østre Side, som endnu
mangler Gulv.» Den opplysningen
gir oss samtidig beskjed om at avsluttende detaljer som tapeter og
maling neppe var på plass ennå.
No. 1 Hovedbygningen beliggende i øst
og væst bestaaende af Bindingsværk
med en muursteen udvendig, og deels af
Bindingsværk.
To gårder - to brødre
Bygningen som er 85 alen lang og 16
alen bred, er i 2 Etage, og endnu en Qvist
med Værelser udi, som udgiør eendeel af
3die Etage. Underste Etage bestaaer af
11 for det mæste betrukne og panellede
Værelser og deriblandt et Kiøkken med
Skorsteen og Bagerovn, en Rulleboe og et
Spis Kammer. I disse Værelser befindes
en enkelt Jern Kakkelovn og 3 str. To
Etages ditto. Foruden disse Værelser
findes endnu i underste Etage, 2de Forstuer med Trapper til Opgangene i øverste Etage, og endnu en Forstue som
gaaer ud til Haugen. –
Anden Etage bestaaer af 9 Værelser og
2de Forstuer med Trapper til Opgangen i
eller Qvisten eller 3 Etage – Værelserne
ere deels for det mæste deels betrukne
og deels panellede, og saaleedes alle
indreede, undtagen en nye stoer Sahl
paa østre Side, som endnu mangler Gulv.
I disse Værelser er 7 Jern Kakkelovne,
hvoraf den eene er 3 og de øvrige 2
Etages –
Qvisten eller 3de Etage, bestaaer af 4re
Værelser, hvoraf de 2de ere betrukne og i
disse tvende 2 Etages Jern Kakkelovne –
Under denne Bygning, som findes tækket
med blaae glasserede Tagsteen, ere 4
Kieldere. –
Utsnitt av Geometrisk Carte over En Deel af Egnen Vestenfor Christiania. Opmaalt af
Eleverne ved den Kongel. Militaire Mathem. Skole i Aaret 1791. Ansvarlig lærer var
den samme Patroclus von Hirsch som laget kartet over Frogner i 1777, s. 29. Øverst
ser vi bygningene rundt gårdsplassen med hovedbygningen til høyre, ferdig i sin fulle
lengde. Forlengelsen skjedde på bekostning av den elegante volutten i skråningen
mellom to av barokkhagens terrasser. Da kartet ble tegnet, var de eldre sidefløyene
ennå ikke forkortet, slik de måtte bli for å skape åpent rom foran hovedbygningen.
Foto: Rune Aakvik, OM.
To gårder - to brødre
37
Kjøkkenet i den eldste delen av Frogner, med profilert vekselpanel fra Bernt Ankers tid.
Peisen hadde høyere grue før Wegner anskaffet komfyr. Foto: Rune Aakvik, 2010. OM.
Omendskiøndt Retten var ganske overbevist om: at denne Bygning, hvorpaa
Hr. Conference Raad Anker, endog i de
2de sidste Aar, har giort mangfoldige
Forbædringer, i det mindste har kostet
Ham og forige Eyere over 20000 rd. saa
ville dog Laugrettet ikke ansætte Bygningen til høyere Taxt, Kakkelovnerne
uberegnede, end . . . . . . . . . . 3800 rd –
Kakkelovnerne bleve derimod taxerede
saaledes: i underste Etage:
en enkelt Jern Kakkelovn for
10 - 3 str. 2 Etages dito
45 - I anden Etage en Jern Kakkelovn paa
3 Etage
25 - 6 str. dito á 15 rd.
90 - I Qvisten tvende 2 Etages do.
30 - Summa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .200 rd –
Tilsammen Hovedbygningens
Taxt
4000 Rdr.
38
Bernt var åpenbart misfornøyd med
en takst på bare 4000 riksdaler etter
alle utleggene han hadde hatt, men
han fikk ikke overtalt takstmennene
til å øke den. Bygningshistorikere i
ettertid har særlig glede av opplysningen om «endnu en Forstue som
gaaer ud til Haugen». Men kildeverdien svekkes av at taksten ikke
gjennomgår hele huset systematisk
rom for rom, og dermed heller ikke
forteller hva alle rom ble brukt til, og
hva de ble kalt. Kjøkkenet er et av
de få rom som alltid har hatt samme
bruk, men den omtalte bakerovnen er
ikke lenger å finne. Den må ha vært
bygget inn i det tilstøtende rommet
bakenfor, men med åpning fra kjøkkenpeisen. Sannsynligvis ble dette
rommet brukt som spiskammer.
To gårder - to brødre
Besøk hos trelastpatrisierne i
«de florissante tider»
England var trelastpatrisiernes største marked, og deres kulturelle forbilder var i høy grad hentet derfra.
De fleste hadde som unge læreår i
England for å lære språk, handel og
dannelse. Muligheten til å beholde
kontakt med utlandet grep de gjerne,
både ved egne reiser og ved gjestfrihet overfor utenlandske turister.
Provinsbyen Christiania var ikke
større enn at nyheten om en utlendings ankomst straks ble kjent av alle
innenfor denne kretsen. Siden gode
hoteller var mangelvare, så de det
som en plikt å åpne dørene for presentable reisende. Mange av gjestene
skrev reiseberetninger hvor de kommenterte denne gruppens anglofili
og store gjestfrihet, og de fleste likte
det de så.
Blant de mest kjente er beretningene
til Edward Daniel Clarke (17691822) etter et besøk i 1799. Han var
mineralog og ble i 1808 den første
professor i dette faget i Cambridge. I
1819 kom hans omfattende «Travels
in Various Countries», hvor Skandinavia utgjør bind III. Fra møtet med
Bernt Anker i Paleet skrev Clarke:
Han var over middels høyde, kraftig og
vakker. Håret bar han på gammel parisermaner, meget kruset og pudret, og under
hele samtalen sto han overfor et stort
speil, hvor han oppmerksomt betraktet
sin drakt og stadig rettet på detaljer ved
den. Men i alt dette var det ikke noen
forfengelighet eller affektasjon. Det var
øyensynlig hva franskmennene en gang
ville ha betraktet som den fullendte
To gårder - to brødre
verdensmanns fornemme vesen. For
engelske øyne minnet det imidlertid mer
om «le petit-maitre». Imidlertid ga denne
utmerkede persons opptreden oss en
lærepenge i ikke å dømme for raskt etter
det ytre. Hva følelser angår, var han
i besittelse av de beste menneskelige
egenskaper. Hans ånd, vel utrustet med
forstand og snarrådighet, røpet i hver
samtale så stor kunnskap om verden og
menneskene – i kongens råd og i privatlivet, at alle som ble kjent med han var
ivrige etter hans selskap.
Den neste dag, den 15. oktober, avla vi
visitt hos Bernard Anker og beså hans
praktfulle hus. Vi fant ham i studerkammeret, hvor han satt omgitt av sine
bøker og papirer og iført sin morgenjakke. …
Herr Anker hadde besøkt de fleste siviliserte deler av Europa og snakket fremmede språk meget flytende. Han var vel
bevandret i de skjønne kunster og eide en
verdifull samling bøker og bilder. ...
The only one, the single one, the particular one, the happy one. Hvilken engelsk
gjest etterlot seg denne elegante inskripsjonen på en glassrute i havesalen?
39
I Ankers bibliotek ble det holdt forelesninger for unge nordmenn av ham selv
og andre. Disse ord var skrevet med store
bokstaver over hans dør: DOCENDO
DISCIMUS. (Vi lærer ved å lære bort).
Her fikk vi se et komplett utstyr for filosofiske og mekaniske studier, som stammet
fra Nairne og Blunt i London, astronomiske instrumenter, globuser, antikvitetssamlinger og naturhistoriske samlinger
med mineraler, muslingskall osv.
«Jeg må sende bud til England etter
nesten alt mulig», sa han. «Min families
lintøy blir hvert år sendt til England for
å vaskes». Da vi bemerket at forrådet av
lintøy måtte være stort for å gjøre en slik
ordning mulig, tilføyde han at det var
absolutt nødvendig å ha et stort forråd
av alt mulig i Norge, og at enhver måtte
lagre sine egne forråd. «Vi kan ikke», sa
han, «som i engelske byer gå til torvet
eller i butikker. Her må de som vil leve
på stor fot samle i sitt eget lager fra alle
kanter av verden alt det de kan ha bruk
for, fra det melet de baker sitt brød med,
til okse- og svinekjøttet og fjærkreet, og
alt dette skal fortæres i et helt år». Dette
gjør at det er det er dyrere å leve i Norge
enn kanskje i noe annet land i Europa.
Mr. Anker fortalte oss at han hadde
30 tjenere i sitt brød, og at hans bror
hadde 60.
Bernt Anker utfylte rollen som det
belevne midtpunkt i byens selskapsliv ved å være en foregangsmann
innenfor teatervirksomhet, folkeopplysning og vitenskap. Som de fattiges
gavmilde velgjører og den fremste
eksponent for «høykulturen» kunne
han tilgis for sin arroganse, forfengelighet og selvopptatthet.43 «Man sagde
til ham, at han var forfængelig; han
svarede: ’Hvorfor ikke? Den, der
Frogner sett fra nord ca 1815. Den eldste avbildning av gården etter Bernt Ankers
utvidelse. Hovedbygningen fremstår som et hvitkalket murhus med fornem svartglasert
takstein, mens uthusene av tre har vanlig rød takstein. Tårnet står fremdeles på sin
opprinnelige plass over innkjørselen gjennom sydfløyen. Akvarell av ukjent kunstner. OM.
40
To gårder - to brødre
aldeles ingen Forfængelighed havde,
maatte jo være en Klods’», forteller
Conradine Dunker.44
På landstedet Frogner førte Bernt og
Mathia et luksusliv. I brev til Carsten
Anker fortelles at han annenhver
lørdag serverte vel 70 gjester ved
småbord, ofte tilreisende utlendinger.
Hans privatregnskaper fra midten av
1790-årene er bevart og forteller om
utgifter til musikk og fyrverkeri ved
fester på Frogner, og om de månedlige innkjøpene av vin – her utsnitt
av regnskapet fra juni 1797:
Junii
30 Huusholdningen 2 boutl.
Port Win
3. ved Fruen
8. 6 Boutl: Madeira
12. 6 do.
Do.
6 do. Rhinskviin
For Musique paa Frogner
17. 9 Boutl. Madeira
6 do. Rhinskvin
19. Wey-Arbeyde
20. 6 Boutl. Rhinskvin
4 do. Madeira
21. Kjøbt af Mesteren i KrudMøllen Fyrwærkerie for
Betalt Groth for Musique i
Haven og paa Frogner
25. Betalt Artilleristerne for
deres Fyrværkerie
For Musique paa Frogner
7 st:
1.1.8
100
5.1.5.1.5.1.12.-.7.3.12
5.1.-.3.5.1.3.2.10.3.18.-.31.1.8
Heber, senere biskop av Calcutta,
etter et besøk på Bogstad i 1805:
Bogstat is a very magnificent place, about
three English miles from Christiania, with
a fine lake, and gardens laid out in the
English manner; there is a good deal of
bad taste, however, visible every where,
and a vile summer-house which Mr.
Anker is building in the most beautiful
and conspicuous part of the grounds,
has the worst possible effect. There is
a large and very tolerable collection
of paintings, made by himself in Italy,
which occupies several rooms opening
out of each other, and forming a handsome suite of apartments.
14.-.-
Men om utlendinger flest var begeistret over gjestfriheten både på
Frogner og Bogstad, fantes det også
noen kritiske røster. En reiseberetning som sjelden blir gjengitt i norsk
litteratur, ble skrevet av den engelske
prelaten og salmedikteren Reginald
To gårder - to brødre
Reginald Hebers reiseberetninger skildrer
besøket på Bogstad i 1805. Portrett fra
Wikimedia Commons.
Flere kommentarer (her i norsk
oversettelse) forteller at ikke alt var
så fullkomment som vi liker å tro.
Denne engelske snobben syntes at
Peder Ankers Bogstad var litt harry:
«Vi ble mottatt her, som alle andre
steder i Norge, med fyrstelig prakt
og gjestfrihet, men samtidig ledsaget
41
av anstrengelser for å etterligne
engelske skikker, men stort sett mislykket. […] Unge nordmenn blir ofte
utdannet, fra 15 til 18 år, i London,
ikke i de beste kretser, hvor de skaffer
seg en dårlig etterligning av våre
skikker, og en tilgjort flotthet, med
meget lite av god smak.»45
Fra herregård til bymuseum
Morten Anker, 1780-1838. Norsk Folkemuseum. Foto: OM.
Bernt Anker døde i 1805, og hans bo
skulle etter testamentet bli et fideikommiss hvis avkastning skulle gå til
mange gode formål. Frogner skulle
selges og salgssummen inngå i kapitalen.46 Nevøen Morten Anker kjøpte
gården i 1807 og bosatte seg der fast.
Han videreførte i det lengste de glimrende tradisjonene og gjestfriheten,
men dårlige tider gjorde at han stadig
måtte innskrenke og til slutt selge
eiendommen på auksjon i 1836.
Kjøperen var industrimannen og
eieren av Modum Blåfarveverk, den
tyskfødte Jacob Benjamin Wegner.
Han rev sydfløyen for å åpne utsikten
mot syd, og da ble tårnet flyttet over
Frogner sett fra syd omkring 1835. Sydfløyen er fremdeles i behold, med innkjørsel og
tårn. Til høyre den opprinnelige havepaviljongen ved nåværende Frogner plass. I forgrunnen Schafteløkken. Sammenlign med maleriet til høyre av samme kunstner fra
samme sted noen år senere. Oljemaleri av Ferdinand Gjøs. Foto: Rune Aakvik. OM.
42
To gårder - to brødre
på hovedhuset. Slik ser vi det på
maleriet av Ferdinand Gjøs fra ca.
1840 nederst på denne siden.
Wegner solgte Frogner igjen i 1849
til bergenskjøpmannen Fredrik G.
Gade, som bosatte seg der og levde
som «country gentleman» i sine siste
ti leveår. Hans barn arvet Frogner
i sameie, bestyrt av sønnen Gerhard
Gade som selv bodde der. Han var
amerikansk konsul og fikk flere
ganger besøk på Frogner av borgerkrigsgeneral og president Ulysses
S. Grant. Gades amerikanske kone
Helen Allyne installerte et eget badeværelse på Frogner, ingen vanlig
luksus i de dager. (Se bilde s. 46)
Familien Gade solgte Frogner til
kommunen i 1896, men konsulen
beholdt boretten til han døde i 1909.
Kommunens plan var å utnytte eiendommen til byutvikling og ny kirke-
Jacob Benjamin Wegner, 1795-1864.
Foto: Carl Joh. Hanssen ca. 1860. OM.
Frogner sett fra syd ca. 1840, etter at Jacob Benjamin Wegner hadde revet sydfløyen
og flyttet tårnet til hovedbygningen. I haven er det eldre lysthuset erstattet av en sekskantet paviljong med søyleomgang, flyttet fra Modum av Wegner. Sammenlign med
maleriet til venstre. Oljemaleri av Ferdinand Gjøs. Foto: Rune Aakvik. OM.
To gårder - to brødre
43
Frederik Georg Gade, 1807-1859. Ukjent
fotograf. OM.
Konsul Gerhard Gade, 1834-1909. Byste
i haven. Foto: Rune Aakvik. OM.
Hovedbygningen sett fra gårdplassen ca. 1890. Bindingsverket var da fremdeles
«usynlig». Ukjent fotograf. OM.
44
To gårder - to brødre
Avisutklipp fra Morgenposten med reportasje fra åpningen av Bymuseet i 1909, ved
tegneren Øyvind Sørensen. Blant herrene ser vi både stifteren Fritz Holland og hans
motstander, borgermester Sofus Arctander. Til høyre den første utstillingen i havesalen.
gård, og en gate ble regulert tvers
igjennom bebyggelsen. Men konsul
Gades seiglivethet ga kommunen
en tenkepause, og da oppdaget man
to ting: at Frogner var et bevaringsverdig kulturminnesmerke, og at de
siste ubebygde jordene kunne dekke
det akutte behovet for en stor bypark.
Frognerparken ble åpnet for publikum
i 1904, og etter Gerhard Gades død
kunne Bymuseet flytte inn i 1909 – i
skarp konkurranse med borgermester
Sofus Arctander, som ville ha hovedbygningen til embetsbolig.
Her er ikke plassen til å fortelle histo-
rien om hvordan Bymuseet har brukt
Frogner hovedgård i hundre år. I
kortversjon handler den om hvordan
museet – og i en periode også Byantikvaren – tok alle gårdens bygninger
i besittelse. Uthusene ble fylt med
utstillinger, gårdsplassen med underjordiske magasiner, og hovedbygningens første etasje ble kontorisert.
I 2000 fikk museet et nytt administrasjonsbygg øst for anlegget og
kunne flytte de fleste kontorene dit.
Nå er tiden inne til å finne ut hvordan hovedbygningen skal settes i
stand og hvordan interiørene skal
presenteres.
Ny kunnskap om Frogner etter
utbedringene i 2006-2008
I mange år var det klart at Frogner
hadde store skader, og utbedring ble
satt i gang med kommunale midler
i 2006. Det alvorligste problemet
var råteskadene i hovedbygningens
To gårder - to brødre
nordvegg. Den vender mot nordøst,
som er den fremherskende retningen
for slagregn. Særlig midtpartiet i
tre etasjer uten takfremspring mottar
mye regn i høstmånedene, og det
45
Den gjenmurte havedøren i nordveggen,
fotografert under utbedringen i 2007. Til
høyre for vinduet siste rest av tømmerveggen fra tidlig 1700-tall, til venstre nytt
tømmer. Under vinduet gjenmuringen
som omgjorde døren til vindu igjen omkring 1840. Nederst i murverket et rør
som kan være avløpet fra fru Gades
badeværelse. Foto: LR.
Et vindu i nordveggens midtparti etter at
murverket er delvis demontert. I tømmerveggen innerst ser man noten for beitskia fra det eldste lave vinduet. Utenpå
tømmeret en stolpe fra Scheels bindingsverk oppsatt rundt 1750, med tapphull
for losholten i underkant av vinduet fra
samme tid. Nedre ende av stolpen er helt
forvitret. Foto: LR.
tørker sent på en vegg som aldri får
sol. Byggemåten er spesielt sårbar
for nedfukting, med murverk ytterst,
bindingsverk med mur i midten, og
tømmer innerst. Ekte hussopp elsker
kombinasjonen av fuktig trevirke og
kalkmørtel.
slik den er presentert foran, blir nok
stående. Men da murverket ble tatt
ned, fant vi et nytt og tidligere ukjent
byggetrinn fra perioden mellom
Scheels utvidelse ca. 1750 og Ankers
tilbygg ca. 1790. Det var et lite tilbygg av bindingsverk i bare én etasje,
som tilsvarer rom nr. 109, nå garderobe. Foreløpig er det ikke mulig å
si noe om når det ble oppført og hva
det ble brukt til.
Da håndverkerne begynte å grave
seg inn bak muroverflaten, ble det
klart at tilstanden var mye verre enn
antatt. Men aldri så galt … vi fikk
samtidig anledning til å utforske
deler av bygningshistorien i dybden.
Det har gitt ny kunnskap som gjør
at historien om Frogner må skrives
om. Hovedlinjene i byningshistorien,
46
Det mest spennende funnet var utvilsomt døren ut til barokkhaven, som
ble åpnet en gang etter 1750 og stengt
igjen før 1840. Rommet innenfor med
det samtidige blomstertapetet må ha
To gårder - to brødre
vært en slags havestue. Omkring
1870 ble det antagelig innredet som
badeværelse for amerikanskfødte fru
Helen Allyne Gade. Hun forlangte å
få det som hun var vant til hjemmefra, på en tid da badeværelser var
en sjeldenhet i Christiania, og noe
nær en umulighet på Frogner, hvor
det ikke fantes trykkvann så tidlig.
Fruens tjenestepiker måtte antagelig
fylle badekaret med vannbøtter fra
kjøkkenet, men ble spart for jobben
med å tømme badekaret med bøtter.
I grunnmuren ble det nemlig funnet
et rør som vanskelig kan tolkes som
noe annet enn et avløp.
Et spennende funn var også de før
omtalte lave vinduene i tømmerveggen fra den tid Frogner var en
bondegård. Men ekstra spennende
er dette funnet sammenholdt med at
vinduene i 2. etasje ser ut til alltid å
ha vært omtrent like høye som i dag.
At takhøyden også er mye større i
annen etasje, reiser spørsmålet om
sambruk mellom leilending og eier,
en løsning som kjennes fra flere
steder i Oslo-området. Bernt Ankers
løkke Sommerro er bare ett av flere
hus hvor oppsitteren bodde nede,
mens herskapet brukte rommene
ovenpå til landlige utflukter. Kanskje var det slik svalgangshuset ble
disponert, med trappen i svalgangen
som en praktisk løsning for å unngå
uønsket kollisjon mellom dem. Dette
gjenstår å undersøke nærmere, både
ved bygningsarkeologiske undersøkelser og ved å gjennomgå skiftematerialet fra Frogner.
Oppsiktsvekkende var også funnet av
en form for «fuktsperre» som ikke
tidligere kjennes i norsk byggeskikk.
I nedre del av nordveggen var tømmeret kledd med never på utsiden
mot murfyllingene i bindingsverket.
Dette må ha skjedd i to omganger,
første gang nokså snart etter at Scheel
kledde huset med bindingsverk. Sannsynligvis var det da havedøren ble
satt inn at man oppdaget råteskader
i tømmeret under vinduet. I hvert
fall ble murverket i alle de nederste
fakkene tatt ut, råteskadet trevirke ble
telgjet bort, og den nye overflaten
ble tjærebredd. Så ble det spikret på
never for hindre kontakt med mur-
Neverkledning fra 1700-tallet, lagt inn
da råteskader ble oppdaget nederst i
nordveggen kort tid etter utmuring av
bindingsverket. Bildet her er fra Scheels
tilbygg av bindingsverk, som også snart
fikk råteskader. På en av stolpene måtte
råtten ved telgjes bort før den ble kledd
med never. Foto: LR.
To gårder - to brødre
47
verk før fakkene ble utmurt igjen.
Senere, da Bernt Anker fikk revet
ut murverket for å lage «blændingsmur», så man at neverkledningen var
fornuftig og gjentok metoden, men
bare til oppunder vinduene i 2. etasje.
I tillegg til å være interessant, var
dette funnet oppskakende og illevarslende. For alt tyder på at neverkledningen ble brukt til å bøte på
skader som oppsto meget snart etter
at Scheel lot mur møte trevirke og
dermed skapte en bokstavelig talt
ikke bærekraftig teknisk løsning.
Kanskje gikk det bare ett eller to tiår
før skadene var så alarmerende at de
krevde øyeblikkelige tiltak. Dette
burde ha fått alarmklokkene til å
ringe kraftig også ved den siste utbedringen i 2007. For kulturminnevernets krav om prosessuelt auten-
Nytt bindingsverk av gran nederst i nordveggen, fotografert mens den blir forblendet med murverk i kalkmørtel. Klok
av skade gjentok man den velprøvde
metoden med å kle trevirket innenfor med
never. Men stolpene i bindingsverket blir
mat for råtesopp. Foto: LR.
tiske løsninger førte til at veggen ble
bygget opp igjen i prinsippet identisk
med den gamle. Det ble brukt granvirke både i tømmerveggen og i
Men etterpå kan ingen se forskjell. Nordveggen fotografert i 2009, etter at reparasjonene
var avsluttet og veggen pusset og hvittet. Foto: LR.
48
To gårder - to brødre
bindingsverket, som måtte fornyes
fullstendig i det meste av midtpartiet.
Og stolper og bjelker i bindingsverket ble som for 250 år siden helt
innbakt i murverk med kalkmørtel.
Det er grunn til frykte at råtesoppene
allerede er godt i gang med sitt
destruktive virke, og at det er et tidsspørsmål når veggen neste gang
må repareres.47
Til slutt
Denne artikkelen er ment som en
hyllest til to brødre som var født på
samfunnets solside, men som også
takket være gode gaver og oppriktig
samfunnsånd ble viktige deltagere i
landets og byens politiske, sosiale og
kulturelle liv. De er representanter for
det beste i datidens ledende skikt av
Christiania-borgere, det som ettertiden har kalt trelastpatrisiatet. Kilden
til all rikdom i 1700-tallets by var
eksporten av trelast fra bordtomtene
innerst i Bjørvika.
Vi har sett glimt fra historien bak to
anlegg som i hovedsak fikk sin form
omtrent samtidig, mens de var eid
av de to brødrene Anker. De viser
mange likhetstrekk, men både med
hensyn til forhistorien og utviklingen
senere er de ulike. Den største forskjellen er at Bogstad har en konti-
nuerlig eierhistorie i samme slekt
gjennom 300 år, mens Frogner har
skiftet eier utallige ganger. Derfor har
Bogstad også innredning og innbo
som skriver seg fra hele gårdens
historie, mens Frogner knapt inneholder en eneste gjenstand som har
vært der før huset ble kulturminne
og museum.48
Bogstad har fått en ny giv i årene
rundt årtusenskiftet. Det er å håpe
at også Frogner kan få en like god
skjebne, etter mange års forsømmelser og misbruk, også av museet.
Oslo kommune er eier, men har en
stor bygningsmasse å passe på. I
de siste årene har kommunen raust
brukt rundt 20 millioner kroner til å
reparere kritiske byggskader. Men
det gjenstår å utbedre mindre livstruende, men iøynefallende forfall, og
Bjørvika med trelastskuter, sett fra bordtomtene ved utløpet av Akerselva ca 1800. I
bakgrunnen Bernt Ankers palé med haven og havepaviljongen på muren mot sjøen.
Bortenfor ligger Tollboden, tegnet av arkitekt Lind, revet i 1890-årene. Akvarell av
John W. Edy ca. 1800, Deichmanske bibliotek. Foto: OM.
To gårder - to brødre
49
Farvel gamle Frogner. Inskripsjon på en av glassrutene i havesalen, innrisset av
konsul Gerhard Gades datter Kitty, antagelig i forbindelse med kommunens overtagelse
av Frogner. Foto: Fredrik Birkelund, OM
å restaurere og pusse opp slik at huset
kan fremstå i den skikkelsen som et
så viktig kulturminne fortjener.
Oslo Museum håper som bruker av
huset å få utløst nye midler til en
hardt tiltrengt videre bygningsmessig
istandsettelse, men også til å presentere interiørene på en mer menings-
full måte for de besøkende. I dag
skal det en god omviser til for at en
museumsgjest skal forstå noe som
helst av dette huset. Det er ikke selvforklarende, og det oppviser få tegn
til at det har bodd folk i huset. Hvor
sov herskap og tjenere? Frogner har
ikke en eneste seng!
Litteratur:
Anker, C.J.: Kammerherre Bernt Ankers Liv og Virksomhed. Kristiania 1884.
Anker, C. J.: Stamtavle over familien Anker. Kristiania 1889.
Anker, H.N.: Familien Anker. U.å.
Berg, Arno: Det gamle Christiania. Oslo 1965.
Clarke, Edward: Reise i Norge 1799. Oslo 1977.
Collett, Alf: «Gaarde Mandtal udi Christiania». Personalhistorisk Tidsskrift,
Kjøbenhavn 1889, s. 197-198.
Collett, John Peter og Bård Frydenlund (red.): Christianias handelspatrisiat – En elite
i 1700-tallets Norge. Oslo 2008.
Dunker, Conradine B.: Gamle Dage – Erindringer og Tidsbilleder, Kjøbenhavn 1871.
Frydenlund, Bård: Stormannen Peder Anker – En biografi. Oslo 2009.
(Heber, Amelia): The Life of Reginald Heber, D.D. by his Widow. New York 1830.
Holck, Per: Bernt Anker – Samtid, liv og forfatterskap. Oslo 2005.
Hopstock, Carsten: Bogstad – Et storgods gjennom 300 år. Bogstad Stiftelse, Oslo 1997.
Magnussen, Kjeld: Gaarden store Frogner. Oslo Bymuseum 1967.
Valebrokk, Eva og Geir Thomas Risåsen: Norske slott, herregårder og gods. Oslo u.å.
Wijnblad, Carl: Ritningar på fyratio Våningshus af sten, och trettio af träd ...
Stockholm, 1755.
50
To gårder - to brødre
Noter:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
Holck 2005, s. 14.
Anker, C. J. 1889, s. 13.
Anker, C. J. 1889, s. 26.
Berg 1965, s. 35-36.
Frydenlund 2009, s. 25-30.
Anker, C. J. 1889, s. 3.
Hauge 1955 I, s 147.
Hopstock 1997, I s. 94.
Frydenlund 2009, s. 34-35.
Collett 1889, s. 197-198.
Holck 2005, s. 16.
Holck 2005, s. 36. Conradine Dunker hadde også kjennskap til ankersmeden,
men hun gikk feilaktig ut fra at «Bernt Ankers Oldefader skal have være en tydsk
Ankersmed og en riig mand. Han flyttede til Christiania, hvor han giftede sig og
havde flere Sønner, hvoriblandt Sognepræst Anker ...». Hun antok altså at det var
oldefar Erich Ancker i Christiania som selv var ankersmeden. Se: Dunker 1871, s. 162.
Frydenlund 2009, s. 15-17. Frydenlund refererer til Dunker, men tar feil når han
skriver at hun påstår at Erich Ancker var Bernts og Peders bestefar. Hun hadde
orden på generasjonene, men tok feil med hensyn til hans yrke og opphavssted. Det
var hans far Oluf som var ankersmeden, og han var fra Göteborg, ikke fra Lübeck.
Frydenlund har ellers funnet nye kilder som kaster lys over Erich Anckers herkomst,
og han har utvilsomt rett når han skriver: «Men i Peder Ankers samtid levde fortsatt
forestillingene om det adelige opphavet, høyst sannsynlig skapt av Erich Ancker
selv i hans streben etter å bli akseptert i det celebre selskap i Christiania.»
Hauge 1955 1, s. 90-100. Berg 1965, s. 37.
Holck 2005, s. 61.
Hauge 1955, I s. 150.
Hauge 1955, I s. 150, II s. 20.
Hauge 1955, II s. 9-14.
Hauge 1955, II s. 15-16.
Riksarkivet - Brandtaxations Forretninger Agershus Amt 1785-1803, Pakke No. 58.
Hauge 1955, II s. 16.
Bandstaker eller i datidens språk «Bandstager» er egentlig betegnelsen på råmaterialet til tønnebånd, som var en vanlig handelsvare i en tid da tretønner var uunnværlig til å emballere og oppbevare det meste både av fast og flytende gods. På slutten
av 1700-tallet ble det moderne å kamuflere vegger av tømmer eller bindingsverk
bak kalkpuss, og mørtelen ble da armert ved å spikre opp bandstaker, som oftest
diagonalt og med avstand omtrent to tommer. Fremgangsmåten var så vanlige at
branntakster fra tiden ofte omtaler slike pussede vegger som «bandstagede», uten
behov for å presisere at behandlingen også omfattet kalkmørtel.
Hauge 1955, II s. 22.
Hauge 1955, II s. 25. Thomsegården var tidligere byens beste hotell, drevet av
Christine Munch, maleren Edvard Munchs tippoldemor.
Hauge 1955, II s. 21.
Frydenlund 2009, s. 57, etter Huitfeldt, Carl: Norge i andres øyne, Oslo 1970.
To gårder - to brødre
51
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42
43
44
45
46
47
48
Frydenlund 2009, s. 65-68.
Frydenlund 2009, s. 135-137.
Denne artikkelen har hentet mye av stoffet om Frogner fra den mest omfattende
boken som er skrevet om anlegget: Magnussen, Kjeld: Gaarden store Frogner, Oslo
Bymuseum 1967.
Det nåværende tapetet er en kopi fra 1970-årene, men et stykke av originaltapetet er
bevart på en dør som har stått i åpningen til kottet under trappen.
Navnet skriver seg fra Bernt Ankers tid, kanskje fordi han her viste prøvekolleksjoner
av produktene fra sine jernverk.
Formatet er det typiske fra 1700-tallet med høyde 4,5 – 5,0 cm. Ved oppmuringen
av Det Kgl. Slott i 1830-årene ble det brukt tegl med høyde ca. 6,5 cm, såkalt
«Slotstegl», og dette ble etter hvert norsk standard teglformat, fremdeles det mest
vanlige.
Fleischer, Jens: København. Kulturhistorisk opslagsbog med turforslag, København
1985. http://www.kobenhavnshistorie.dk/bog/kko/f/kko_f-12.html
Magnussen 1967, s. 30-35.
Holck 2005, s. 61.
Holck 2005, s. 61.
Anker, C. J. 1884, s. 12.
Dunker 1871, s. 253-255. Karen Sommerro ble forresten betenkt med et legat på
100 riksdaler i Bernt Ankers testamente, ifølge Det Ankerske Fideikomis’ Status av
31. desember 1806. Riksarkivet, Privatarkiv nr. 3 Anker.
Anker, C. J. 1884, s. 9.
Holck 2005, s. 118.
Anker, C. J. 1884, s. 12.
Himlingen ble hengt opp i en hanebjelke omtrent én meter høyere enn veggens
overkant, hvor taksperrene fikk opplegg. Løsningen uten strekkbånd ved oppleggene
medførte et kraftig sidetrykk mot veggene, som snart ble skjøvet ut av stilling. I
vestre ende var det innvendige skillevegger som tok imot lasten fra en sviktende
takkonstruksjon og hindret kollaps, mens det snart ble nødvendig å sette opp avlastende stolper i den store salen i hele husets bredde.
Frydenlund 2009, s. 44.
Dunker 1871, s. 162.
Heber 1830, s. 54 f.
Det Ankerske Fideikommiss ble bestyrt bl.a. av broren Peder Anker, men fikk en
sørgelig skjebne og ble til slutt slått konkurs.
Jeg viser i denne forbindelse til min kritiske drøftelse av denne byggesaken i
Arkitektur N, nr. 6 2009: «Kalket grav? – prosessuelt autentisk monumentpleie på
Frogner», s. 48-54.
Museet har nylig mottatt som testamentarisk gave et empire møblement i mahogni
som med stor sannsynlighet har tilhørt Bernt Anker og stått på Frogner i Morten
Ankers tid.
52
To gårder - to brødre
KEVLAR AS
PAUSCO AS
Stormbull
To gårder - to brødre
53
Vi setter våre kunder
i stand til å trygge sin
økonomiske fremtid.
Private Banking
En finansiell partner for
deg og din familie.
Ring 22 48 87 00
54
To gårder - to brødre
FREMTIDEN ER DIGITAL
CREUNA ER SKANDINAVIAS
STØRSTE DIGITALE BYRÅ
VI HAR 300 ANSATTE SOM SKAPER
EFFEKTIV FORRETNING, MARKETING
OG BRANDING BYGGET FOR FREMTIDEN
TA EN TITT PÅ HJEMMESIDENE VÅRE,
SOM NYLIG BLE KÅRET TIL BRANSJENS
BESTE I SVERIGE
WWW.CREUNA.COM
To gårder - to brødre
55
CREUNA
SKANDINAVIAS STØRSTE FULLSERVICE
DIGITALE BYRÅ
\
Vi utvikler og styrker merkevarer
\
Vi utvikler nettsteder med bedre brukervennlighet
\
Vi skaper innhold
\
Vi lager e-handelsløsninger
\
Vi lager marketingløsninger
\
Vi trekker trafikk til nettsteder
\
Vi optimaliserer interne prosesser og kommunikasjon
WWW.CREUNA.COM
56
To gårder - to brødre
Det kan være en kontrakt, en viktig mail eller et dokument du bare må ha tak i. Bare i 50 % av
tilfellene finner du det du leter etter. Nå blir det enda viktigere å ha full dokument- og
informasjonskontroll. I tillegg til eksisterende lovverk vil innføring av nye EU-direktiver
(“EuroSox”) kreve en annen ryddighet. Tar du kontakt med oss, hjelper vi deg med å få orden i
dokumentkaoset. Alle våre løsninger er i et kjent brukergrensesnitt (Microsoft® Office).
For mer informasjon, se www.software-innovation.no
Nordens ledende innen informasjonsstyring
og dokumenthåndtering
Bogstad Gårds Venneforening
takker annonsørene for muligheten
til å realisere dette temaheftet.
To gårder - to brødre
57

similar documents